Climategate 2.0

I november 2009 ble i overkant av 1000 eposter fra University of East Anglia lekket ut på nettet. Hendelsen fant sted like før klimatoppmøtet i København, hvor det var store forhåpninger om en bindende global avtale om reduksjoner av karbondioksid.

Bare et par uker før klimatoppmøtet i Durban skjer det igjen. Denne gangen er det 5000 eposter som legges ut, og det er åpenbart den samme grupperingen som står bak begge tilfellene. I følge en kort uttalelse fra varslerne/distributørene er disse epostene ikke håndplukket, men valgt på grunnlag av søkeord som har vært relevante for klimadebatten.

Så 5-6000 eposter har blitt frigitt, mens 220 000 hittil upubliserte eposter fortsatt ligger under passordbeskyttelse på en ellers fritt tilgjengelig nettside.

Og bare for å gjøre det helt klart for alle som ikke følger klimadebatten fra dag til dag: Dette er ikke eposter mellom «enkelte klimaforskere» eller tilfeldige klimaforskere.

Dette er for en stor del eposter mellom den aller innerste sirkelen av klimaforskere, de som har internasjonal definisjonsmakt på hele forskningsfelter, som sitter i styrene i de viktigste vitenskapelige tidsskriftene og dermed bestemmer hva som skal publiseres av forskning, som sitter som hovedforfattere i IPCCs (Klimapanelets) rapporter og som kan velge hvem som skal få bidra til rapportene eller ikke.

Ergo bestemmer disse hvordan vitenskapen skal fremstilles for allmenheten og for våre politiske representanter som ikke har tid til å sette seg inn i saken på egenhånd, utover slagordene og de såkalte «summary for Policymakers».

Så husk: Epostene stammer fra klimavitenskapens aller innerste kjerne bestående av de aller mektigste og mest toneangivende forskerne på sine felt. Og de er meget få.

Vi snakker om 10-15 personer, ellers kalt «The Team» (post om The Team).

Og dette kan ikke understrekes nok når det stadig snakkes om IPCCs (Klimapanelets) «verdens 4000 beste klimaforskere,

Noe som er en total illusjon.

Ellers ligger epostene fra både Climategate 1 og 2 fritt tilgjengelig på nettet med søkefunksjon: http://www.ecowho.com/foia.php 

Jeg har ikke hatt mulighet til å gå igjennom stort av dette materialet, men konstaterer at vi her finner de samme tendensene i like stor grad som ved Climategate 1.0:

Klimaforskere som i det ene øyeblikket pynter seg for Shell og British Petroleum for å skaffe finansiering til sine institutter og sin forskning, men i det neste øyeblikk  bøyer seg baklengs for å diskreditere meningsmotstandere som kjøpt og betalt av Big Oil, om de kan finne ut at en av disse på ette eller annet tidspunkt har holdt et foredrag for et instirutt som på ett eller annet tidspunkt har mottatt et bidrag fra et oljeselskap i en eller annen sammenheng.

Som denne fra Michael Mann:

–  I have been talking w/ folks in the states about finding an
investigative journalist to investigate and expose McIntyre, and his
thus far unexplored connections with fossil fuel interests.Perhaps the
same needs to be done w/ this Keenan guy.

Steve McIntyre har aldri mottatt ei krone fra oljeindustrien, i motsetning til de fleste institusjonaliserte klimaforskere, og  nettopp derfor skriver Michael mann  «thus far unexplored», for slike bindinger har klimaalarmistene lett med lys og lykte etter hos sine motstandere i over et tiår. Om ingen har funnet noe hittil på klimaalarmistenes aller farligste og mest effektive motstander, så eksisterer det faktisk ikke. Steve McIntyres klimavirksomhet finansieres av frivillige bidrag på hans blogg www.climateaudit.org.

Punktum.

Likefullt gir Michael Mann her inntrykk av at en slik kobling kan produseres, om en betaler en «investigative journalist» for å finne den.

Det er som tatt ut av en femtitalls amerikansk mafiafilm.

Ellers er det jo tydelig at Steve McIntyre raskt satte seg i respekt blant den harde kjernen av klimaforskere, at de skjønte at denne mannen egenhendig kunne avsløre det som fantes av vitenskapelige tilsnikelser og halvhjertet vitenskap, og at de gikk fullstendig i panikkmodus, i den grad at de var villige til å bryte offentlighetsloven (Freedom of Information Act) gjennom å slette korrespondanse og nekte innsyn i offentlig finansiert forskning for å hindre den gudbenådede McIntyre fra ytterligere å plukke fra hverandre alt de hadde jobbet for og oppnådd i form av internasjonal standing, berømmelse, posisjoner, osv, osv.

Så ser vi klimaforskere som langt ifra opptrer som kjølige kunnskapsprodusenter, men som fyrrige, territoriale, og nærmest frådende politiske aktører. Det er lite om skrekken for fremtidige klimaendringer, men desto mer om skrekken for klimaskeptikerne, og hvordan en skal bekjempe disse gjennom å presse og/eller boikotte både vitenskapelige tidsskrifter og deres redaktører som gir stemme til «opposisjonell vitenskap». Videre konspireres det mellom prominente IPCC-forskere om å plukke ut «riktige folk» til IPCC-prosessen, diskutere hvem en kan «stole på» i prosesen eller ikke, osv, osv.

Vi ser en tettpakket klubb av meningsfeller som sitter på alle privilegier, klimaforskningens adel, bestående av noen ytterst få titalls personer med en indre kjerne på kanskje 10-15 eller 20 personer, som har som felles målsetning å holde på disse privilegiene, om en så må bryte med alt som heter forskningsetikk eller annen etikk i prosessen.

Her er linker til noen av de bedre artiklene om Climategate II fra internasjonale kilder:

Forbes 

The Weekly Standard

The Telegraph/ Delingpole 

Roger Pielke SR

Og som alltid anbefales:

http://judithcurry.com/

http://climateaudit.org/

Hvor epostene i Climategate II tas opp til diskusjon i en mer vitenskapelig kontekst.

I mellomtiden venter vi på at den første norske mediekilde skal oppdage hva som har skjedd.

Men vi holder ikke pusten.