Skip to content

Hvem er The Team?

desember 6, 2011

(Denne artikkelen utvides og redigeres etterhvert som nye opplysninger kommer til, (og etterhvert som jeg lærer meg å redigere uten at det blir fullstendig kaos). Jeg legger frem noen grunnleggende opplysninger, og håper at vi i fellesskap kan utvide beskrivelsene etterhvert).  Det hevdes at IPCCs (Klimapanelets) konklusjoner er et resultat av 4000 av verdens beste klimaforskeres innsats. Som vi har vist tidligere stemmer ikke dette helt med virkeligheten. 

Som i de fleste organiserte miljøer finnes det også i klimavitenskapen en hard kjerne av insidere med definisjonsmakt, hegemoni og styringsrett over de øvrige medløperne.

Innen klimavitenskapen kaller vi de The Team, og de består av kanskje 10 personer internasjonalt, spredd på ulike fagfelt, men i nær kontakt med hverandre, og med felles interesser i å opprettholde sine posisjoner.

I kraft av sitt tette samarbeid, sine posisjoner som redaktører i de relevante vitenskapelige tidsskrifter og som kapittelforfattere  for IPCCs (Klimapanelets) rapporter, utøver disse nærmest enerådende makt over all klimavitenskap

Og hvem er så The Team?

1. Michael E Mann, fysiker og etterhvert dendrokronolog, Penn State University,  opprinnelsesmann til den diskrediterte grafen som Al Gore presenterte i sin film – The Hockey Stick. Han er tidligere hovedforfatter for kapittelet om «Observerte klimaendringer og variasjoner» for klimapanelets (IPCCs) tredje rapport (2001), hvor han satte av god plass til sine egne forskningsresultater.

 

 

 

 

 

2. Gavin Schmidt, Klimamodellør, Goddard Institute. Teamets spindoktor og brannslukker. Han har en sentral rolle i bloggen Realclimate, hvor han blant annet har brukt mye tid på å bakvaske meningsmotstandere og bagatellisere vitenskapelig kritikk. Kritiske bemerkninger på bloggen blir rutinemessig slettet, i motsetning til de største skeptiske bloggene, hvor diskusjon er tillatt.

 

 

 

 

 

3.  Ben Santer, tidligere University of East Anglia, global temperatur. Hovedforfatter for kapittel 8 i Klimapanelets rapport i 1995. Som hovedforfatter fikk han svært skarp kritikk, blant annet på redaksjonell plass i Wall Street Journal for å ha gjort endringer i sitt kapittel i retning av å fremheve menneskelig innflytelse på klima, ut over det den bakenforliggende forskningen støttet.

 

 

 

 

 

4. Keith Briffa, University of East Anglia, Dendrokronolog. Nær medarbeider med Phil Jones hos University of East Anglias Climate Research Unit (CRU). Hovedforfatter for Klimapanelets fjerde rapport (2007), kapittel 6 om Paleoklimatologi (beregning av tidligere tiders klima). I Climategate 1.0 viste han seg som en løs kanon i The Team, hvor han i skjul kritiserte Michael Mann, hans metoder og generelle fremferd. Likefullt en medspiller som nektet å utlevere forskningsdata og kirsebærplukket forskningsserier.

 

 

 

 

 

5. Phil Jones, University of East Anglia, global temperatur. Som Michael Mann er den Amerikanske teamlederen, er (var) Phil Jones den Britiske teamlederen. Bidragsyter til Klimapanelets rapporter i 1990, 1995, 2001 og Koordinerende Hovedforfatter for Klimapanelets fjerde rapport (2007) sammen med Kevin Trenmberth. Phil Jones er administrator for en av verdens to store termometerbaserte datasett for global temperatur, HADCRUT3 (det andre er GISS, hvor den erklærte klimaaktivisten James Hansen sitter ved roret. I tillegg finnes to datasett basert på satellitter: RSS og UAH).

Phil Jones er opphavsmannen til det berømte utsagnet: «Why should I make the data available to you, when your aim is to try and find something wrong with it?»

Og: «I can’t see either of these papers being in the next IPCC report. Kevin and I will keep them out somehow — even if we have to redefine what the peer-review literature is!»

Ingen respekt for den vitenskapelige metode altså, hvor muligheten til å etterprøve vitenskapelige resultater er helt sentralt, og ingen respekt for Klimapanelets ambisjoner om å presentere vitenskapen i sin fulle bredde.

 

 

 

 

6. Stefan Rahmstorf, Potsdam Institute, havstigning. Mannen som har skapt seg et navn ved å overby alle andre i fremtidig havstigning, gjennom en enkel modell for issmelting som funksjon av temperatur.

Noen kommentarer fra hans fagfeller:

Jason Lowe, a leading Met Office climate researcher, said: “We think such a big rise by 2100 is actually incredibly unlikely. The mathematical approach used to calculate the rise is completely unsatisfactory.”

Simon Holgate, a sea-level expert at the Proudman Oceanographic Laboratory, Merseyside, has written to Science magazine, attacking Professor Rahmstorf’s work as “simplistic”.

“Rahmstorf’s real skill seems to be in publishing extreme papers just before big conferences like Copenhagen, when they are guaranteed attention,” Dr Holgate said.

Likefullt ser vi at man i den offisielle rapporten «Klima i Norge 2100» som skal danne grunnlag for norsk klimapolitikk og norske klimatiltak baserer seg på en havstigning utarbeidet av Helge Drange ved Bjerknessenteret som nettopp baserer seg på Rahmstorfs resultater. Og derfor ender opp med over en meter havstigning for store norske byer i løpet av de neste 90 år.

Overbudspolitikken gjelder fortsatt i klimapolitikken. Dessverre lytter folk som regel til de som skriker høyest. Og dessverre er enkelte klimaforskere veldig klare over dette.


 

 

 

 

 

 

7. Kevin E. Trenberth, NCAR, Meteorolog, hovedforfatter for Klimapanelets rapporter i 1995, 2001 og 2007 i kapitlene om vitenskapelig vurdering av klimaendringene.

Mannen bak det klassiske utsagnet i Climategate: «The fact is that we can’t account for the lack of warming at the moment and it is a travesty that we can’t.»

(At the moment er altså de siste 15 år, som Phil Jones innrømmet i et intervju, har ikke kloden hatt noen statistisk signifikant oppvarming på 15 år, og for øyeblikket nærmer det seg 20).

 

 

 

 

 

 

 

8. Tom Wigley, Matematiker, UCAR, som i Climategate 2.0 avslører sin forakt for den vitenskapelige metode:

» Personally, I see no reason why one should disclose all data and all methodological details — unless required to by the funding authority.»

Vitenskap som produserer påstander som aldri kan verifiseres, kritiseres eller ettergås av andre er altså slik vitenskapen burde fungere i følge Tom Wigley.

Selv om denne vitenskapen produserer påstander som medfører enorme samfunnsmessige endringer og milliarder av kroner i investeringer, ser altså ikke Wigley noen grunn til å redegjøre for grunnlaget for sine vitenskapelige påstander. Han mener åpenbart at alle verdens politikere bør ta han på ordet.

 

 

 

 

 

 

 

Det som avtegner seg hos The Team, denne aller innerste kjernen av verdens klimaforskere er først og fremst viljen til å skaffe seg og opprettholde makt.

Vi ser de utelukke og boikotte journaler og journalredaktører som ikke samarbeider.

Vi ser de utestenge forskningsrapporter fra Klimapanelets rapporter om de avviker fra den riktige linja, som er en mest mulig ekstrem menneskeskapt global oppvarming.

Gang på gang i Climategate 1.0 og 2.0 hører vi nettopp disse aktørene avskrive, latterliggjøre, utestenge og rent ut true forskere med avvikende synspunkter. Og minst like ofte hører vi de konspirere om å holde forskningsdata skjult for sine kritikere.

De har politisk makt, vitenskapelig makt, de intervjues på CNN, NBC og BBC, de flys som prominente gjester til internasjonale konferanser hvor de er hovedattraksjonene, innlosjeres på de beste hoteller, og i tillegg mottar de priser for å redde verden.

Det er en uslåelig posisjon å være i.

Og hegemoniet kan kun opprettholdes ved å fortsette å produsere skremmende scenarier for menneskeheten. For uten skremsler synker dendrokronologene tilbake til sine støvete kontorer, hvor ingen brydde seg.

——————————————————-

Vi kanskje fått med de viktigste medlemmene i The Team her, men som hos løken finnes det skall på skall med medløpere i ulike forskningsfelter og i ulike land som sirkulerer omkring denne harde kjernen i stadig mer perifere sirkler, men likefullt helt avhengig av sin forbindelse til kjernen, altså The Team, som genererer status og respekt for alle som kan hevde tilknytning, om enn perifer, til denne selvbestaltede adelen innen internasjonal klimaforskning.

Og deres styrke kommer ikke fra deres fremragende forskning, men fra deres evne til å bygge effektive nettverk, og deres ekstreme prominens går på bekostning av andre forskere og andre forskningsmiljøer som i minst like stor grad burde blitt hørt når vår kunnskap om klodens klima skal oppsummeres i rapporter.

From → Uncategorized

10 kommentarer
  1. Flott blogg! Rasmus Benestad, fysiker fra Meteorologisk Institutt i Oslo er da Team-medlem! Han er også en av grunnleggerne tol RealClimate som drives i The Team-Regi.

    Flere i The Tem er listet her
    http://www.realclimate.org/index.php/archives/2004/12/contributors/

    • batheswithwhales permalink

      Jepp, sant nok når det gjelder Benestad. Han var og er en bidragsyter hos Realclimate, og dermed en del av The Team, om enn perifer.

      Men han er ikke ledende og toneangivende innenfor sitt fagområde på samme måte som Mann, Jones, osv.

      Dessuten hører jeg rykter om at Benestad legger alle sine data ut på nett, noe som er et svært sympatisk trekk, og som distanserer han ytterligere fra The Team.

      Eller?

  2. Spaceman Spiff permalink

    Synes denne bloggen din er suveren. Saklig og nøktern. En liten sak som forvirrer meg til stadighet er hvordan forskjellige folk kommer opp med statistikker som passer dem i alle sammenhenger. Med det, så mener jeg ikke bare klimafantastene, men også de som har en annen innfallsvinkel til det som f.eks Jasper Kirkby i CERN om solaktiviteten….

    Selv om jeg har full tillit til at JAsper Kirkby er en seriøs forsker, i motsetning til mange andre, så har jeg litt problemer med å argumentere for hvorfor den ene statistikken er bedre enn den andre, til tross for at de ofte ser ut til å ha motsatt fortegn. Så når det gjelder temperaturer de siste 200 og 1000 år, hvilke statistikker er egentlig pålitelige?? Finnes det noen??

    • batheswithwhales permalink

      Takk for det, Spaceman. Det var hyggelig å høre.

      Når det gjelder global temperatur, så må en skille mellom instrumentell temperatur, målt av termometere, satelittmålinger, og rekonstruksjoner av tidligere tiders temperaturer.

      Når det gjelder instrumentell temperatur, målt av termometere, så er det 3 anerkjente fremstillinger, GISS, CRUTEM og BEST, som alle lider av de samme problemene: jo lenger tilbake i tid vi går, jo ferre pålitelige målestasjoner finnes det, og særlig utenfor Europa og USA. Det var ikke mange målestasjoner i Afrika i begynnelsen av århundret, og dessverre alt for få også i dag. Vi vet at temperaturtrendene kan være ulike på ulike kontinenter, også over flere tiår, for eksempel forskjellen i trend mellom Arktis og Antarktis de siste tiårene. Ergo er det ikke gitt at noen få stasjoner i Europa og USA er noe godt mål på klodens temperatur f.eks i år 1900, eller til og med i 1950. I tillegg består jordas overflate av 70% vann, og her finnes det knapt målinger etter termometermetoden, som disse fremstillingene baserer seg på.

      Satellittmålinger har vi kun tilbake til 1979. Men fordelen med disse er at de scanner hele jorda, også havene og polområdene, og at alle landområder og alle verdenshav representeres likt. Ergo må dette sies å være den mest pålitelige målemetoden. Likevel får ikke disse målingene den oppmerksomhet de fortjener, muligens fordi de ikke viser en fullt så ekstrem utvikling i temperatur som landmålingene:

      Når det gjelder statistikker for de siste 1000 år eller 2000 år, så er disse basert på ulike typer proxyer, f.eks borekjerner fra trær, vekstringer i muslinger eller koraller, stalagmitter, iskjerner, osv. I hvilken grad disse representerer faktisk temperatur, eller andre forhold som påvirker endringer i disse er et omdiskutert spørsmål. For eksempel benytter IPCC i stor grad studier av borkjerner fra trær i sine valgte fremstillinger av siste 1000 års temperatur, f.eks den vekjente Hockeystick. Likevel vet vi at det ikke kun er temperatur som påvirker vekst hos trær, men også tilgang til vann, gjødsel, sollys, co2, snømengde, beiting fra dyr, osv, osv, og alt dette kan endre seg over tiår eller hundreår.

      Det har også vært gjentatte kontroverser omkring Cherry Picking av proxyer – en har valget mellom 10 serier med borekjerner fra trær. 6 av dem ligner kanskje ikke på temperaturutviklingen. Disse kasseres så fordi de da åpenbart ikke har noe «temperatursignal». (Heheh). Og den observante leser ser nå at en velger de seriene som passer sin egen oppfatning av klodens temperaturutvikling.

      Når vi i tillegg ser at en f.eks velger å bruke en serie, men f.eks kutte den av etter 1960, fordi den derifra gikk bratt nedover, med begrunnelsen at serien «mistet sitt temperatursignal», så er farsen komplett.

      Climategate-epostene avslører flere morsomme diskusjoner omkring hvorvidt treringer kan brukes som historiske termometere. Flere frustrerte treforskere skriver inn med sin detaljkunnskap om hvordan treringer dannes, men blir rutinemessig avskrevet som bråkmakere av klimatologene, som ikke har slik kunnskap, og sendt på dør.

      Søk f.eks på «tree growth» i Climategate.epostene her:

      http://www.ecowho.com/foia.php

      • stjakobs permalink

        Du burde kanskje også nevnt den systematiske fjerningen av bakkebaserte målestasjoner i løpet av 1980 – 1990. Antallet stasjoner som var størreløsesorden 6000 ble redusert til litt over 1000 i løpet av kort tid. Her ble de kaldeste stasjonene fjernet systematisk, både i Arktis, Sibir og i høyden i forskjellige land.

        Se eksempelvis: http://www.youtube.com/watch?v=2jasZcNQqsw

  3. Bebben permalink

    Tror nok Tom Wigley ved UCAR må tas med. Nylig nevner Steve McIntyre ham på denne måten i forbindelse med rabalderet rundt publiseringen av Soon og Baliunas i 2003, da the Team konspirerte for å få fjernet redaktør Chris de Freitas for å ha publisert artikkelen, samt for å diskreditere Soon og Baliunas gjennom «direct action» ved Harvard:

    «Wigley clearly recognized that Soon and Baliunas had raised valid issues in connection with precipitation proxies, but, instead of acknowledging valid points, conspired with the others to deny them any credit whatever. Wigley’s conduct here seems to me particular despicable. As a senior scientist, he should have been setting a good example to the younger scientists. In connection with the drafting of Mann et al (EOS), he wrote to the others:

    June 5, 2003 (email 0682). ‘By chance SB03 may have got some of these precip [sic] things right, but we don’t want to give them any way to claim credit.’ »

    http://climateaudit.org/2011/12/06/climategate-2-0-an-ar5-perspective/#more-15181

    Ellers er dette diagrammet over Climategate 1.0 nyttig for å se hvem som skriver til hvem (dette innebærer selvfølgelig ikke at det er noe «muffens» ved alle som finnes på listen):

    • batheswithwhales permalink

      Ja, jeg inkluderer Wigley. Et par andre fra epost-kartet er også interessante.

      Og selv med disse har vi knapt 10 personer i den harde kjerne.

Trackbacks & Pingbacks

  1. Litt om norsk havstigning « Klimatilsynet
  2. Klimapanelet 1.0 « Klimatilsynet
  3. Drivhuseffekten – Global oppvarming – klimaendringer – hva blir det neste? « Klimatilsynet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: