Skip to content

Svensk klimalegende er lei hysteriet #1

mars 14, 2013

Klimatilsynet viderebringer et intervju med den svenske klimalegenden Lennart Bengtsson fra magasinet Katternö . Intervjuet er langt og deles derfor opp i flere deler/poster.

Bengtsson

Lennart Bengtsson, født 1935 som arbeidergutt i Trollhettan, er den i særklasse mest meritterte nålevende nordiske klimaforsker. På sekstitallet, som ung meteorolog ansatt ved svenske SMHI, var han sentral i utviklingen av det nordiske samarbeidet og ble blant annet kjent med Finlands store navn innen meteorologien, Erik palmen.

På søtti- og åttitallet var han med å bygde opp det europeiske senteret for værprognoser, European Centre for Medium-Range Weather Forecasts (ECMWF) i Reading, England, først som forskningssjef, siden som senterets direktør.

I 1990 ble han utnevnt til direktør ved Max Planckinstituttet for meteorologi i Hamburg og var blant annet ansvarlig for utviklingen av klimamodeller ved instituttet i perioden 1991-2000.

Til tross for oppnådd pensjonsalder fortsatte karrieren. Siden 2001 har han blitt professor ved Environmental Systems Science Center ved universitetet i Reading. I 2008 ble han utnevnt til sjef for geovitenskapene ved det internasjonale romforskningsinstituttet ISSI (International Space Science Institute) i Bern, Sveits. Og som om ikke det var nok har han siden 2009 vært gjesteforeleser ved Uppsalauniversitetet.

Listen over utmerkelser er lang, for eksempel Milancovicmedaljen (European Geophysical Society), Descartprisen (EU), IMO-prisen (WMO), Rossbyprisen (Den svenske geofysiske foreningen). Han er også medlem av det Finske Vitenskapsakademiet.

Hans hovedforskningsfelt er atmosfæremodellerering, men den unikt lange karrieren har også gitt en vitenskapelig bredde som nær sagt kan foranledige en beskrivelse av Lennart Bengtsson som et enmannsuniversitet.

Til tross for dette er ikke Lennart Bengtsson noen kjent person i Sverige utenfor de vitenskapelige kretsene. Sikkert delvis fordi han i løpet av de siste førti år  har arbeidet i utlandet, men også fordi han ikke har søkt noen form for medieoppmerksomhet.

Han stiller likevel opp til et åpenhjertig intervju. Med pedagogisk tålmodighet og en stor porsjon sjarm går han igjennom noen av de mest sentrale spørsmålene i den aktuelle klimadebatten..

– Hvordan skal en oppfatte utsagnene om konsensus?

«Jeg har vanskelig for å henge med i konsensussvingene», sier Lennart Bengtsson. «Slik jeg ser det er det nødvendig å skille mellom vitenskap og en rådgivende samfunnsfunksjon. Vitenskap er en dynamisk prosess der systematisk kunnskap gradvis utvikles. Et sentralt aspekt er den empiriske komponenten, altså kunnskap som kan bekreftes av observasjoner.»

Det i særklasse viktigste bidraget til klimakunnskapen i løpet av de siste tiårene er utviklingen av nye observasjonssystemer.

«Vi kjenner nå i betydelige detaljer atmosfæren og havenes dynamikk og fysikk. Når jeg begynte å studere meteorologi på slutten av 50-tallet trodde man at jordens albedo (refleksjonsevne) var 0,40 og ikke som vi nå vet 0,29. Med albedo på 0,40 ville alle klimascenarier bli fullstendig feil», sier Lennart Bengtsson.

Hvor klokt er det å benytte denne delvis usikre kunnskapen for å gi råd til samfunnet, for eksempel når det gjelder langsiktige investeringsbeslutninger?

«Her har man dessverre skapt et maskineri som forer beslutningstakere med detaljert datasimulert informasjon, noe som har skapt et inntrykk av at vi vet betydelig mer enn vi vi faktisk gjør. Med små endringer i diverse parametre kan man lett skape katastrofescenarier som den siste fra Verdensbanken (bestilt av Potsdaminstituttet).  Av denne grunn er det urimelig å skape noe slags konsensus omkring enkeltvise fremtidsscenarier.»

Det bør heller ikke være vitenskapens rolle å gi råd til politikerne, mener Bengtsson.

«Vi får gå ut ifra at politikere og andre beslutningstakere er i besittelse av noenlunde sunn dømmekraft. Dette er dessverre ikke alltid tilfellet og da får man håpe at velgerne finner andre politiske kandidater, og innen næringslivet – at aksjeeiere og markedene reagerer.»

Det er også slik at ulike land bedømmer risiko ulikt.

«Den nordiske tradisjonen med sin faste tro på vitenskapens rolle i samfunnet vil gjerne planlegge fremtiden in absurdum på praktisk talt alle områder. Den teoretiske usikkerhet som finnes i vær- og dermed klimaberegninger, blir dermed et stort problem om man kombinerer den med den nordiske sosiale ingeniørtradisjonen og planleggingsiveren.»

Hvor mye varmere har jorden blitt?

«Temperaturøkningen er så liten at knapt noen hadde lagt merke til den om ikke vi meteorologer hadde opplyst om saken. En sak er å å vite at effekten av CO2-økningen er logaritmisk, det vil si at effekten øker langsommere jo mer CO2-konsentrasjonen øker. En økning av CO2-konsentrasjonen fra 400 til 800 ppm (milliondeler) har ikke mer effekt enn en økning fra 200 til 400 ppm.»

«Økningen i drivhuseffekten har faktisk minket i løpet av de siste tiårene sammenlignet med perioden 1980-1990. dette med så mye som 22 prosent. Dette på grunn av den nevnte logaritmiske kurven, på grunn av at drivhusgassen metan har økt meget langsomt og at freongassene også har minket. Det virker som om ekspertene i media ikke kjenner til disse tingene», sier Lennart Bengtsson.

Usikker grunn

«Når det gjelder å beregne mulige endringer i jordens klima står vi på usikker grunn. Først og fremst gjennom at vi savner muligheter for verifikasjon, siden vi rett og slett ikke kjenner det fremtidige klima basert på teori og observasjoner i løpet av de siste 100 år. Det er likevel rimelig å forvente seg et varmere klima så lenge drivhusgassene fortsetter å øke. Men graden og detaljene i denne oppvarmingen er og kommer til å forbli usikre uavhengig av hvor avanserte klimamodellene være er.

Bengtsson mener at den mest trolige forklaringen på at global temperatur har flatet ut de siste (hittil) femten år, er naturlige variasjoner i klimasystemet, alternativt en konsekvens av at økte utslipp av aerosoler (sot og andre partikler i atmosfæren) driver temperaturen nedover. Dessverre finnes det ingen gode metoder for å måle aerosolene.

«På grunn av tregheten i klimasystemet kan man ikke sammenligne CO2-konsentrasjonen med den globale temperaturen år for år. Den eneste mulighet for å få klarhet i saken er å følge det som faktisk skjer de kommende tiår.

En grunn til forvirringen er dessverre at selv de som utgir seg for å være «klimaforskere» ikke skiller mellom vær og klima», sier Bengtsson.

«Det finnes ingen mulighet til å uttale seg om klimaendringer på en tidsskala kortere enn cirka 50 år. Været, som mange fortsetter å kalle klima, dominerer i regional skala. For lengre perioder enn noen få uker er ikke variasjonene forutsigbare og dette er et resultat av at værsystemene er kaotiske for tidsperioder på en måned eller lengre. Dessverre er det ikke bare lekmenn som synder på dette feltet, men til og med FNs Klimapanel som lar seg provosere til dette av publikum og politikere», sier Bengtsson.

From → Uncategorized

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: