Skip to content

Drivhuseffekten – Global oppvarming – klimaendringer – hva blir det neste?

juli 13, 2012

Det var trygt i gamle dager, på slutten av åttitallet og tidlig nittitall, den gangen global oppvarming var på den politiske dagsorden.

Vi visste hva det var snakk om, menneskeskapte utslipp av CO2 som ville medføre en global oppvarming på x antall grader over x antall år. Hvilke konsekvenser en slik eventuell oppvarming ville få var et nokså ullent spørsmål den gangen.

Det var en lurende fare uten konkrete konsekvenser. Det var den første bølgen av global oppvarming. Men bølgen brøt mot land og fislet tilbake i havet et blant andre eventuelle faremomenter en kunne tenke seg. Det var ikke lengre noen politisk sak.

Mot slutten av nittitallet dukket global oppvarming igjen opp på radaren i form av Michael Manns såkalte «Hockey Stick,» som tilsynelatende beviste at 1997  representerte den høyeste globale temperatur i løpet av de siste tusen år:

Michael Manns opprinnelige «Hockey Stick».

Det røde partiet i denne grafiske fremstillingen er målinger fra termometere. So far so good.

Resten av denne fremstillingen er antakelser om global temperatur basert på boring i gamle trær, hvor en ser på størrelsen og/eller tettheten i treringene for å rekonstruere historisk temperatur.

Al Gore fikk Nobelprisen for å fremstille nettopp denne grafen i en powerpointpresentasjon.

Aldri har noen fått så mye for å så lite.

Michael Manns Hockeykøllegraf ble knust til støv i ettertid av Climate Audit:

 http://bishophill.squarespace.com/blog/2008/8/11/caspar-and-the-jesus-paper.html

(Som om det utelukkende er temperatur som  regulerer vekst hos trær – hva med nedbør, solskinn, gjødsel, beiting fra dyr, osv?. Å gjenskape historisk temperatur på bakgrunn av treringer i tusen år gamle trær er en usikker vitenskap som har fått bred kritikk, spesielt fra biologer, som stort sett vet mer om trær og deres vekstvilkår enn klimaforskere.)

Beskjeden var altså at kloden knapt hadde opplevd så høye temperaturer som i 1997 noensinne! Og at noe måtte gjøres!

Forskere  ble politikere. Det var kanskje ikke noe spesielt stort sprang i mange tilfeller, men uansett.

Klimavitenskapen. Denne vitenskapen, knapt nok i støpeskjeen ble plutselig selve sannhetsvitnet for internasjonal klimapolitikk og fordelingspolitikk. Hvordan kunne en si annet enn JA? 

Denne nye bevegelsen av forskere/aktivister skapte en ny front hvor vitenskapelig sannhet ikke lenger var målet, men politisk sannhet. Vitenskapen i politikkens tjeneste. Uansett hvor feil.

Omtrent på samme tid kom Climategate, hvor det viste seg at våre kjære venner i hvite frakker ikke var fullt så objektive og sannhetssøkende som vi alle i vår naivitet kanskje hadde trodd. Tvert imot viste det seg at en sentral men løst sammensatt gruppering av klimaforskere, kalt «the team» , i fellesskap hadde tatt kontroll på de viktigste vitenskapelige journaler på området, samt monopolisert deltakelse i FNs Klimapanel (IPCC) sine rapporter hvor de samme personene sitter og godkjenner hbverandres bidrag. Og de samme personene kaster ut alle andre.

Det er helt klassisk.

(for eksempel flere av våre norske klimaforskere, blant annet Espen Benestad, som er medlem og bidragsyter til nettstedet Realclimate, nyhetsorganet for den aktivistiske delen av  internasjonal klimaforskning, hvor hovedprosjektet er å skyte ned så fort som mulig enhver forskningsrapport som antyder noe annet enn at kloden er i rask oppvarming, og at verden er på vei mot fullstendig katastrofe.

Les her hvordan nettstedet Realclimate oppstod. 

Men så kom som nevnt Climategate og fiaskoen i form av Klimatoppmøtet i København…..

Klimalobbyen forventet kanskje nye rekordtemperaturer i påfølgende år , som de kunne anonsere og skrike opp om!

Men globale temperaturer gikk bare ned og ned i de neste årene. Det var triste og bedrøvelige tider for forskningsinstituttene. De var nær ved å erobre verden. Me3n det glapp i siste liten.

Så kom orkanen Katrina.

New Orleans ble lagt i ruiner, og så hadde klimafolket plutselig funnet seg en ny slogan: Ikke climate change, men Climate disruption!

Nå er plutselig enhver skogbrann, flom, orkan, tørke et resultat av «Climate disruption»

Og hva skal vi si på norsk? Vi har jo vært så flinke til å følge opp fra global oppvarming til  Klimaendringer, men hva skal vi si nå?

Klima-uro?

Nei.

Klimaforstyrrelser?

Nei.

Klimadestruksjon, kanskje?

Nei…her har norske klimaforkjempere et skremmende oversettelsesproblem.

From → Uncategorized

One Comment
  1. Roger Abel permalink

    Det neste kortet i kabalen til FN/IPCC er Biodiversity, for å etablere ett nettverk av nasjonalt uavhengige? overvåkingsorgan i medlemslandene. Målet synes å være å utvikle en politisk ideologi gom gir jorda/dyra forkjørsrett foran mennesket -eller GAIA-filosofi om du vil. En miljøpolitikk så ekstrem at den legitimerer å holde befolkningsveksten i sjakk «by all means». Alt skal selvfølgelig styres via FN og deres faddere? Agendaen bak er vel FN’s AGENDA21 og målet en slags form for Globalsosialisme hvor mennesker har samme stemmerett som meitemark og mygg…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: