Skip to content

Togradersmålet – en politisk Jippo!

juni 1, 2012

– Klimaforsker Helge Drange sier det er skivebom av Statoil å hevde at oljesand er forenlig med togradersmålet.

Togradersmålet vil være passert mellom 2020 og 2030 for nordområdene og store deler av Nord-Amerika, Sentral-Asia, Brasil og Australia, sier professor Eystein Jansen ved Bjerknessenteret.

– Vi må holde fast på togradersmålet. Det er for tidlig å si at vi ikke kan klare det, fastslår Solheim.

Så hva er togradersmålet?

Det er en internasjonal politisk målsetning om at klodens gjennomsnittstemperatur ikke skal stige med mer enn to grader i forhold til før-industriell tid (1850).

Ok. For at dette skal være en realistisk målsetning er det to spørsmål vi må ha nøyaktig svar på:

1. Jordklodens gjennomsnittstemperatur i førindustriell tid (1850).

2. I hvilken grad påvirkes klodens gjennomsnittstemperatur av utslipp av CO2. Dette spørsmålet stilles som regel slik: Hvilken global temperaturøkning får vi ved en dobling av CO2?

Vi tar disse punktvis:

Spørsmål 1: 

For det første finnes det få temperaturserier som går så langt tilbake i tid. I 1850 fantes det stort sett målestasjoner kun i Europa og i USA. For resten av kontinentene var kun en håndfull stasjoner spredt omkring. Mesteparten av landarealet var totelt uten temperaturmålinger. Selv på 1930-tallet var temperaturmålinger konsentrert i områder dominert av vestlig kultur, mens de store landarealene i Asia, Afrika, Sør-amerika, Arktis og Antarktis lå i skyggen. selv i 2012 er det ikke tilstrekkelig dekning av målestasjoner f.eks i Antarktis eller deler av Afrika, til at vi kan få noe konsist bilde av temperaturutviklingen på disse store landmassene.

For det andre har instrumentering og målemetoder variert opp igjennom tidene, særlig på 1800-tallet, ikke bare mellom ulike stasjoner, men også for samme stasjon, hvor utstyr har blitt modernisert uten nødvendige justeringer.

For det tredje starter målingene i 1850, altså mot slutten av en periode som kalles den lille istid, sannsynligvis den kaldeste perioden i løpet av minst de siste 1000 år, preget av ødelagte avlinger og hungersnød. I Norge krøp isbreene ned gjennom dalene og knuste bebyggelsen i fjellbygdene. En kan altså stille seg spørsmålet om akkurat dette tidspunktet er et godt utgangspunkt å sammenligne dagens temperaturer med. 1850 representerer i alle fall ikke en type klima som vi burde ønske oss tilbake til om f.eks Europa skal ha mulighet til å brødfø seg selv i fremtiden. Klimaet i 1850 fremstilles som en slags preindustriell «normal». Og det er riktig at det på dette tidspunkt fantes lite industri og beskjedne utslipp av CO2, men det kan ikke benyttes som en slags «normal» som vi bør hige tilbake til. Ingen mennesker, i hvertfall på den nordlige halvkule, hvor mesteparten av jordas mennesker bor og hvor mesteparten av klodens mat produseres, har noe som helst å tjene på at global temperatur synker tilbake til de brutalt kalde nivåene i Den lille istid.

Og om temperaturene i 1850 ikke er et slags ideelt «førindustrielt» klima, hvorfor er det nettopp dette tidspunktet som skal benyttes som et slags utgangspunkt for det såkalte «togradersmålet»?

Vi vet at antall mennesker på jorda stiger raskt, og vi vet at matvareressursene derfor må stige tilsvarende raskt. En retur til en global iskulde tilsvarende Den Lille Istid vil medføre svikt i avlingene hos flertallet av de største matvareproduserende landene i verden med påfølgende hungersnød i store deler av verden. Sannsynligvis en global hungersnød vi aldri har sett maken til i historisk tid.

Er det dit vi ønsker oss?

Spørsmål 2:

Togradersmålet forutsetter at vi vet hvilken mengde utslipp av klimagasser som vil forårsake omtrent 2 graders økning i global temperatur siden 1850.

Men det vet vi ikke.

Det handler om i hvilken grad økte utslipp av CO2 vil påvirke klodens temperatur.  Spørsmålet stilles gjerne slik: hvilken global temperaturøkning vil en dobling av CO2 i atmosføren medføre? Eller 2xCO2, som det gjerne betegnes.

Dette er et ekstremt sammensatt og komplisert problem med et ukjent antall variabler og fortsatt er  ikke klimaforskere enige engang om hvordan problemet skal angripes. Hvilke metoder skal en benytte? Hvilke faktorer skal en ta hensyn til? Hvordan skal faktorene vektes, hvordan påvirker faktorene hverandre, osv, osv. For ikke å snakke om alle de faktorene vi nødvendigvis ikke kjenner til i 2012, hvordan modellere et kaotisk system som klodens klima når en ikke engang kjenner alle variablene i systemet, osv, osv.

Ulike grupperinger av klimaforskere har kommet frem til at klodens temperatur vil stige med et sted mellom 0,5 til over 5 grader ved en dobling av CO2 i atmosfæren.

Forskerne som har produsert de laveste estimatene hevder at klodens klima til en viss grad er selvregulerende og at en økning av f.eks CO2 vil føre til at andre prosesser kompenserer for en slik endring. For eksempel kan en økning i temperatur produsere mer fordampning fra havet, som igjen produserer mer skyer, som igjen demper temperaturen gjennom å skjerme for innkommende energi fra sola.

Forskerne med de høyeste estimatene mener at en økning i temperatur vil medføre en stadig aksellererende oppvarming gjennom f.eks økende utslipp fra metan etterhvert som permafrosten smelter, og at redusert snø og is vil aksellerere oppvarmingen, siden den solenergireflekterende isen og snøen blir erstattet av varmelagrende skoger, myrer eller åpent vann.  Derav ordet «runaway effect» – en forestilling om at oppvarmingen er selvforsterkende, og kommer til å fortsette å aksellerere til planeten er ulevelig for både mennesker og dyr, ja selv alt liv på jorda, i følge de mest ekstreme teoriene.

Så hva gjør IPCC (FNs Klimapanel) med disse sprikende og usikre estimatene for menneskelig påvirkning av klimaet? De er jo utnevnt, ansatt og betalt for å komme til et konkret resultat. Uten resultat er jo hele institusjonen ubrukelig.

Jo, de ser på disse ulike, usikre og forsøksmessige resultatene fra en ung og usikker vitenskap, fortsatt i støpeskjeen. Deres entydige oppgave er å produsere konsis informasjon som grunnlag for fremtidige politiske beslutninger.

Verdens politikere venter i forventningsfull spenning…..

Ok!

Så her kommer nødvendigvis svaret, siden en dessverre ikke kan velge å si at en er svært usikker eller faktisk ikke vet:

«Ved en dobling av CO2 vil klodens gjennomsnittstemperatur sannsynligvis stige med omkring 3 grader, pluss minus 1.5 grader (altså 1,5 til 4,5 grader), men med en liten mulighet for at det kan bli mindre enn dette estimatet, og med en liten men litt større mulighet for at det kan bli noe større enn dette estimatet. «

Klarere kan det vel faktisk ikke sies at:

a) Vi ønsker å beholde jobbene våre.

b) Forøvrig vet vi svært lite.

Og klarere kan det dermed ikke sies at å skulle sette seg et mål om å holde klodens temperatur innenfor en viss definert grense (f.eks et slags togradersmål) basert på hvor mye CO2 som slippes ut, er et håpløst prosjekt, fordi:

Klimaforskerne vet for lite.

Ergo vet også FNs Klimapanel for lite.

Ergo vet våre politikere for lite.

Ergo er det såkalte togradersmålet en rendyrket politisk jippo.

From → Uncategorized

2 kommentarer
  1. Bebben permalink

    «Togradersmålet» er et interessant tema… har vi en termostat som vi kan regulere jordens klima med? Det virker rett og slett absurd. Er dette vitenskap? Hvor er den i så fall… som du peker på, er det et stort sprik i anslagene av klimasensitivitet for 2 x CO2 – klimavitenskapen er vel for alle praktiske formål på samme sted som den var for over 20 år siden.

    Det er fristende å tenke at dette skyldes at teorien ikke er blitt noe bedre, eller at teorien om drivhuseffekten ikke er stort mer enn en spekulasjon. Eller at i stedet for å satse forskningsmidler på å finne ut av klimasensitiviteten, har vi fått en masse forskning som forteller oss at f.eks. sauer og fisk vil krympe på grunn av global oppvarming.

    Mener forresten å ha hørt at mannen bak togradersmålet var Joachim Schnellhuber ved Potsdam-instituttet, men er ikke helt sikker på hvor jeg leste det.

    Det er ellers interessant å registrere at en representant for «konsensus», Myles Allen, skrev på Bishop Hill blogg nylig at

    «Time spent arguing over paleoclimate research is time not spent on, for example, the merits of the two degree “goal” agreed in Copenhagen and Cancun, with remarkably little scientific justification.»

    http://bishophill.squarespace.com/blog/2012/5/26/myles-allen-writes.html?currentPage=5#comments

    Så selv konsensus-forskere er klar over hvor dårlig (om noen) vitenskapelig begrunnelse det er for «togradersmålet».

    Ellers kjekt å se at du blogger igjen!

    … og har du gitt deg med gjørmebrytingen på VGD? I så fall starter jeg gjerne en tråd der med henvisning til denne bloggposten.

  2. batheswithwhales permalink

    Takk for link til Myles Allens innlegg, Bebben.

    Han tar til orde for obligatorisk arkivering av forskningsdata og fri tilgang for alle interesserte.

    I så måte er han et positivt særtilfelle.

    Dessverre får han nok liten gjenklang blant sentrale klimaforskere, som helst vil skjule sine data og sine kalkulasjoner.

    De får jo førstesida hos Nature uansett om deres resultater er etterprøvbare eller ikke. De har ingenting å tjene på å utsette seg for kritikk ved å tillate ettersyn av sine data eller metoder.

    Ellers er det bare å linke og sitere i vildens sky. Her er det ingen copyright. Hovedsaken er å spre det gode budskap, altså at det går forholdsvis bra med jordkloden uten fangst og lagring av karbondioksyd eller andre kostbare mirakelkurer mot fremtidig dårlig vær.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: