Skip to content

Vitenskapelig kjetteri: foredrag ved Matt Ridley

november 3, 2011

Matt Ridley ble bedt om å holde det årlige Angus Miller-foredraget for The Royal Scottish Academy, og det ble et foredrag som godt oppsummerer en del sentrale punkter som er grunnleggende for det vi kan kalle velfundert klimaskepsis. Foredraget har gjort sin runde på klimabloggene, og mange har nok lest dette fra andre kilder, men siden ikke alle er like glade i å lese engelsk, så tok jeg meg den frihet å oversette det, etter beste evne, til norsk.

Matt Ridley har doktorgrad i Zoologi fra University of Oxford, og har blant annet arbeidet som vitenskapsjournalist og senere redaktør for The Economist.

Tittelen på foredraget er: Vitenskapelig Kjetteri.

Det er en stor ære å bli bedt om å holde Angus Miller foredraget.

Jeg har ingen enelse hvorvidt Angus Miller selv oppfattet seg som en kjetter, men jeg har en svakhet for kjetteri. En av mine forfedre, Nicholas Ridley, Oxford-martyren, ble brent på bålet for kjetteri.

Mitt tema i dag er vitenskapelig kjetteri. Når har vitenskapelige kjettere rett og når er de forrykte? Hvordan kan vi se forskjell på vitenskap og pseudovitenskap?

La oss gå igjennom noe temaer og begynne med de enkleste.

Astronomi er vitenskap; astrologi er pseudovitenskap.

Evolusjon er vitenskap; kreasjonisme er pseudovitenskap.

Molekylærbiologi er vitenskap; homeopati er pseudovitenskap.

Vaksinasjon er vitenskap; MMR skrekken er pseudovitenskap.

Oksygen er vitenskap; flogiston var pseudovitenskap.

Kjemi er vitenskap; alkemi var pseudovitenskap.

Følger dere meg så langt?

Noen flere eksempler. At jarlen av Oxford skrev Shakespeare er pseudovitenskap. Det samme er troen på at Elvis fortsatt lever, at Diana ble drept av MI5, JFK ble drept av CIA, 9/11 var en innsideoperasjon. Det samme er spøkelser, UFOer, telepati, Loch Ness monsteret og stort sett alt som har med det paranormale å gjøre. Beklager å måtte si dette også om Halloween, men det er min mening.

Tre andre og mer kontroversielle eksempler. Etter mitt syn var det meste av det DSigmund Freud skrev pseudovitenskap.

Det samme er mesteparten, om ikke alt, av begrunnelsen for organisk jordbruk.

Det samme er på et vis per definisjon tilfellet for religiøs tro. Den hevder eksplisitt at det finnes sannheter som en kan finne med andre metoder enn observasjoner og eksperimenter.

Så kommer det tilfellet som ga meg en aha-opplevelse. Kornsirkler.

Det var skrikende åpenbart for meg at kornsirkler ville vise seg å være menneskeskapte når jeg begynte å undersøke fenomenet. Jeg lagde noen selv for å bevise at det var en enkel sak.

Dette var lenge før Doug Bower og Dave Chorley innrømte å ha startet hele denne bølgen etter en kveld på puben.

Enhver annen forklaring- ley lines, utenomjordiske fartøyer, plasmavortexer, kulelyn – var det ytterste tøv. Hele feltet «cereology» var pseudovitenskap, noe den minste kontakt med feltets utøvere kunne bevise.

Tenk dere min overraskelse når jeg oppdaget at det var jeg som var kjetteren og at seriøse journalister som ikke arbeidet for tabloidene, men for Science Magazine, og for et Channel 4 dokumentar-team, slukte argumentet fra cereologene at det var høyst usannsynlig at alle kornsirkler var menneskeskapte.

Så jeg lærte meg lekse nummer 1: medias sjokkerende godtroenhet. Sett et «ologi» bak din pesudovitenskap, så kan du få journalister til å opptre som ditt propagandaapparat.

Teamet fra Channel 4 gjorde det åpenbare – de fikk en gruppe studenter til å lage noen kornsirkler og spurte deretter cereologene om disse var «ekte» eller «bløffer» – altså menneskeskapte. Han betrygget dem om at de ikke kunne vært laget av mennesker. Så de fortalte ham at de hadde laget dem kvelden før. Mannen ble himmelfallen. Det ble god TV. Likevel valgte produceren – som senere ble minister under Tony Blair – å avslutte segmentet med å ta cereologenes side: «selvfølgelig er ikke alle kornsirkler bløffer». Hva? Det samme skjedde når Doug og Dave kom med sine innrømmelser; folk bare fortsatte å tro. Det gjør de fortsatt.

Lekse nummer 2: avsløring er som vann på gåsa for pesudovitenskap.

Innen medisin, gikk det gradvis opp for meg, er ikke grensen mellom vitenskap og pseudovitenskap alltid like enkel å trekke. Dette illustreres nydelig i en roman av Rebecca Abrams, med tittelen Touching Distance, basert på en sann historie om en medisinsk kjetter på 1700-tallet ved navn Alec Gordon fra Aberdeen.

Gordon var en sann pioner for ideen om at barselfeber ble spredt av medisink personell som han selv og at hygiene var en løsning på problemet. Han kom over løsningen lenge før Semmelweiss og Lister. Men han ble ignorert. Likevel fremstilles han ikke i Abrams roman som en rent rasjonell helt, men som et menneske med sine feil og mangler, en forsømmende far, full av fikse ideer – som en farlig besettelse for å årelate sine syke pasienter. Han var en pseudovitenskapsmann i det ene øyeblikk og en vitenskapsmann i det neste.

Lekse nummer 3: Vi kan alle være begge deler. Newton var alkemist.

Som antiseptikk har mange vitenskapelige sannheter begynt som kjetteri og kjempet lange kamper for aksept mot sin tids etablerte sannheter, som i dag er utdaterte. Kontinentaldrift for eksempel. Barry Marshall ble ikke bare ignorert men aktivt svertet når han først argumenterte for at magesår skyldtes en spesifikk bakterie. Syreregulerende medisiner var svært lønnsomme for industrien. Til slutt fikk han nobelprisen.

Denne måneden fikk Daniel Shechtman nobelprisen for kvasikrystaller, etter å ha tilbragt store deler av sin karriere som en svertet og utstøtt bløffmaker. «Jeg ble kastet ut av forskningsgruppen min. De sa jeg skjemmet dem ut gjennom mine uttalelser».

Det er lekse nummer 4: kjetteren har av og til rett.

Det som opprettholder pseudovitenskap er bekreftelsesbias. Vi ser etter og ønsker velkommen beviser som kan støtte vårt eget syn. Vi ignorerer eller stiller spørsmål ved beviser som går imot. Vi gjør alle dette – hele tiden. Det er ikke, slik vi ofte antar, at kun våre motstandere driver med dette. Jeg gjør det, du gjør det, det kreves overmenneskelig innsats for å unngå det. Det er dette som holde myter i live, opprettholde konspirasjonsteorier, og holder hele befolkninger fanget i merkelig overtro.

Bertrand Russell påpekte for mange år siden: «Om en mann tilbys bevismateriale som går imot hans instinkter, vil han undersøke nøye, og om bevisene ikke er overveldene, vil han nekte å tro på det. Hvis han på den andre side tilbys noe som gir han grunn til å fortsette å følge sine instinkter, vil han akseptere det uten det minste bevis.»

Lekse nuymmer 5: hold nøye utkikk etter bekreftelsesbias hos deg selv og hos andre.

Det har kommet noen meget gode bøker om dette i det siste. Michael Schermers The Believing Brain, Dan Gardners Future Babble og Tim Harfords Adapt er utforskninger omkring kraften i bekreftelsesbias. Og det jeg finner mest urovekkende er Gardners konklusjon om at kunnskap ikke er noe forsvar mot det; faktisk, jo mer du vet, jo mer faller du for bekreftelsesbias. Ekspertise gir deg redskapene til å lete frem de bekreftelsene du behøver for å støtte opp om din oppfatning.

Eksperter er dårligere til å forutsi framtiden enn ikke-eksperter.

Philip Tetlock utførte det definitive eksperimentet. Han samlet 284 eksperter – statsvitere, økonomer og journalister – han høstet 27 450 spesifikke bedømninger om fremtiden fra disse, og ventet for å se om de ville gå i oppfyllelse. resultatene var begredelige. Ekspertene var ikke bedre enn «en pilkastende sjimpanse».

Her er hva Club of Rome uttalte på baksiden av den massive bestselgeren Limits to Growth i 1972:

«Vil dette bli den verden dine barnebarn vil takke deg for? En verden hvor industriproduksjon har sunket til null. Hvor befolkningen har hatt en katastrofal nedgang. HJvor luft, hav og land er forurenset ut over alt håp om redning. Hvor sivilisasjon er et fjernt minne. Dette er verdenen som computeren forutser.»

«Vitenskap er troen på ekspertenes uvitenhet», sa Richard Feynman.

Lekse nummer 6: Stol aldri på enighet blant eksperter når det gjelder fremtiden. Eksperter er vel verd å lytte til når det gjelder fortiden, men ikke fremtiden. Futurologi er pseudovitenskap.

Med alle disse seks leksene som verktøy skal jeg nå kaste meg ut i et felt hvor nesten alle eksperter ikke bare er overbneviste om at de kan forutsi fremtiden, men hvor de også er absolutt sikre på at deres motstandere er pseudovitenskapsmenn. Det er et felt hvor jeg nå er en kjetter. Jeg mener at det etablerte synet er infisert av pseudovitenskap. Det dreier seg om klimaendringer.

Nå før dere løper til utgangene, og jeg vet det er tradisjon for å forlate salen om foredragsholdere ikke infinner seg i rekkene her hos RSA – jeg så det skjedde med Bjørn Lomborg i fjor når han holdt Prince Philip foredraget.

La meg være helt klar – jeg er ingen «fornekter». Jeg aksepterer fullt ut at Co2 er en drivhusgass, at klimaet har blitt varmere og at menneskene høyst sannsynlig er i det minste delvis ansvarlige.

Når en studie ble publisert nylig, hvor det ble konkludert med at 98% av forskere «tror» på global oppvarming, kikket jeg på spørsmålene som hadde blitt stilt og oppdaget at også jeg var blant disse 98% etter den definisjonen de benyttet, selv om jeg aldri ville brukt ordet «tro» om meg selv.

Så hva er problemet?

Problemet er at du kan akseptere alle de grunnleggende premissene for drivhusfysikk og fortsatt konkludere med at trusselen om en farlig stor oppvarming er så usannsynlig at den omtrent kan ses bort ifra, samtidig som trusselen om reell skade fra klimapolitikk allerede er så stor at det gir grunn til bekymring; at medisinen viser seg å være langt verre enn sykdommene med all sannsynlighet vil vise seg å bli. Eller som jeg uttalte en gang – vi er kanskje i ferd med å legge en renneløkke om halsen for å stanse neseblod.

Jeg mener også at klimadebatten er en massiv distraksjon fra mye mer presserende miljøproblemer som invaderende arter og overfiske.

Jeg har ikke alltid vært slik en lukewarmer (en mild klimaskeptiker – red). På midten av 2000-tallet spilte en figur en spesielt stor rolle når jeg forlot mine tvil om farlig menneskeskapte klimaendringer: «hockey kølla». Den viste tydelig at noe eksepsjonelt var i ferd med å skje. Jeg husker når jeg først så den på en konferanse og tenkte; aha, nå finnes det endelig soleklare data som viser at dagens temperaturer er helt i særklasse både i størrelse og i endringstakt – og det hadde blitt publisert i tidsskriftet Nature.

Likevel har den blitt totalt tilbakevist av arbeidene til Steve McIntyre og Ross McKitrick. Jeg anmoder dere på det sterkeste å lese Andrew Montfords møysommelige og høyst lesverdige bok The Hockey Stick Illusion (bokanmeldelse i forrige post hos Klimatilsynet – red). Dette er ikke stedet å gå i detaljer, men kort fortalt er problemet både empirisk og matematisk. Grafen støtter seg tungt til et sett med feilbefengt data fra et felt med grantrær kalt bristlecone pines – og i særdeleshet en spesifikk metode innen statistisk analyse kalt short centering, som tungt vekter hockeykølleformede kurver på bekostning av alle andre former. Når jeg sier tungt, mener jeg 390 ganger.

Dette hadde stor innvirkning på meg. dette var øyeblikket hvor noen sa de hadde laget en kornsirkel kvelden før.

For bortsett fra hockeykølla, finnes det ikke noe bevis for at klimaet endrer seg på farlig vis, eller at det endrer seg raskere enn i tidligere tider, når det endret seg naturlig.

Det varvarmere i middelalderen og middelalderens kimaendringene, for eksempel på Grønland, var mye raskere enn vi ser i dag.

Stalagmitter, tregrenser og iskjerner bekrefter alle at det var signifikant varmere for 7000 år siden. Data fra Grønland antyder at polhavet sannsynligvis var isfritt i deler av sommeren på den tiden.

havet stiger i en ikke-truende rate på 30 centimeter per århundre, og stigningen er avtagende.

Grønland taper ismasse med en rate på 150 gigatonn i året, noe som utgjør 0,6% per århundre.

Det har ikke funnet sted noen siugnifikant oppvarming i Antarktis, med unntak av den Antarktiske halvøy.

Stigningen i metangass har for det meste stoppet opp.

Frekvens og intensitet når det gjelder tropiske stormer har gått ned, ikke opp de siste 20 år.

Sannsynligheten for at du skal dø som følge av tørke, flom eller storm er 98% lavere globalt sett, enn den var på 20-tallet.

Malaria har trukket seg tilbake, ikke ekspandert etterhvert som kloden har blitt varmere.

Og så videre.

jeg har undersøkt og undersøkt, men kan ikke finne en eneste flik av data, i motsetning til modeller, som viser enten uovertrufne endringer som er i nærheten av å forårsake reell skade.

Selvfølgelig vil det alltid være noen som sier «men hva med X?» Vel, om du har en X som overbeviser deg om at hurtige og farlige klimaendringer er på gang, så vil jeg gjerne høre om dem. Da jeg spurte en erfaren statsansatt forsker dette spørsmålet, svarte han med The Paleocene-Eocene Thermal Maximum, altså en lite forstått varmeepisode, 55 millioner år siden, av usikker varighet, usikker temperatur og usikker årsak.

Jeg ser bekreftelsesbias over alt i klimadebatten. Orkanen Katrina, Kilimanjaro, utryddelsen av gyldenpaddene er alle tilskrevet klimaendringer på feilaktig grunnlag. En snørik desember, får vi høre fra BBC, er «bare vær», mens en flom i Pakistan eller en tørke i Texas er «noe vi vil se mer av i fremtiden». En teori som er så fleksibel at den kan rasjonalisere ethvert utfall er en pseudovitenskapelig teori.

For å se bekreftelsesbias i aksjon, behøver en bare lese epostene fra climategate, dokumenter som har underminert min tiltro til dette landets vitenskapelige institusjoner. Det er ille nok at epostene utvetydig viser forskere som samsnakker om cherry-picking (velge ut de data som passer den ønskede konklusjon-red) av data, underminere prosessen med fagfellevurdering, mobbe redaktører for vitenskapelige tidsskrifter og unndra seg forespørsler om innsyn etter offentlighetsloven. Det som er verre, for en vitenskaps-fan som meg, er at så mye av det vitenskapelige fellesskapet tilsynelatende mente dette var greit. de dro på skuldrene og sa, vel, big deal, gutter er gutter.

Det finnes heller ingen teoretisk støtte for en farlig fremtid. Det sentrale tema er «sensitivitet»: den mengde oppvarming en kan forvente om en dobler CO2-innholdet i atmosfæren. Når det gjelder dette er det noe nær et konsensus – i utgangspunktet. Det er 1,2 grader celsius. Her er hvordan Klimapanelet uttaler seg i sin siste rapport:

«I den idealiserte situasjon at klimaets respons til en dobling av CO2 bestod kun av en jevn temperaturendring, uten noen feedbacks, vil den globale oppvarming som beregnet av klimamodellene ligge på omkring 1,2 grader celsius». Paragraf 8.6.2.3.

paragrafen går deretter videre til å argumentere for at store netto feedbacks, for det meste fra vanndamp sannsynligvis vil forsterke denne oppvarmingen. Men mens det er god konsensus om de 1,2 gradene, så er det absolutt intet konsensus om de netto positive feedbacks, slik Klimapanelet også innrømmer. Vanndamp danner skyer og om skyer i praksis forsterker eller demper drivhusoppvarmingen er fortsatt et tvilsspørsmål.

Så å si at det er konsensus om global oppvarming er sant, mens å si at det er konsensus om farlig global oppvarming er usant.

Klimaets sensitivitet kan vel være harmløse 1,2 grader og halvparten av dette har vi allerede opplevd, eller det kan være mindre om feedbacks er negative, eller mer om de er positive. Hva sier de empiriske bevisene? Siden 1960 har vi opplevd omtrent en tredjedel av en dobling i CO2, så vi bør ha opplevd nesten halvparten av den drivhusoppvarming vi kan vente fra en dobling – det er elementær aritmetikk, gitt at det er enighet om at jurven er logaritmisk. Men, om en tror på overflatetermometerene, har vi hatt omkring 0,6 graders oppvarming på denne tiden, med en rate på mindre enn 0,13 grader per tiår, noe mindre om en tror på satellittmålingene.

Så vi er på sporet mot 1,2 grader.

Husk at Jim Hansen fra NASA fortalte oss i 1988 at vi kunne forvente 2.4 grader om 25 år. Vi opplever omtrent en tidel av dette.

Vi ligger til og med under nullutslippsscenariet forventet av Klimapanelet i 1990.

Vel, sier «konsensus», svovelutslipp har redusert oppvarmingen og forsinket effekten, eller havene har absorbert den ekstra varmen. Ingen av disse post hoc rasjonaliseringene passer med datagrunnlaget: den sørlige halvkule har varmet omkring halvparten så raskt som den nordlige de siste 30 år, mens størsteparten av svovelutslipp har skjedd på den nordlige halvkule.

Og raten for havenes varmeopptak har avtatt, om ikke flatet ut de siste 10 år.

I kontrast til dette mener jeg at mange kjetterske argumenter fremstår som rene stjerneeksempler på vitenskap, slik den skal fungere: gjennomsiktig, spørrende og testbare.

For eksempel, tidligere i år begynte en iherdig britisk matematiker ved navn Nic Lewis å se på spørsmålet om sensitivitet og fant at det eneste fullt ut empiriske estimatet for sensitivitet, sitert av Klimapanelet hadde blitt utsatt for en illegitim statistisk prosedyre som hadde den effekt at den i voldsom grad økte sannsynligheten for høyere oppvarming, i forhold til lavere oppvarming. Når dette ble korrigert, viste det seg at sannsynligheten for oppvarming ut over 2,3 grader var svært lav.

Som alle andre feil i Klimapanelets rapport, inkludert den beryktede antydningen om at alle isbreer i Himalaya vil være forsvunnet innen år 2035 i stedet for 2350, overdriver denne feilen forventet oppvarming.

Det kan umulig være noen tilfeldighet eat alle slike feil går i samme retning. Kilden til Himalaya-feilen var en ikke-fagfellevurdert rapport fra WWF, og den ble presentert i et kappittel hvor to coordinating lead authors og en review editor sitter i WWFs Climate Witness Scientific Advisory panel. Husk også at isbrefeilen ble påpekt av reviewers, som ble ignorert, og at Rajendra Pachauri, sjefen for Klimapanelet, avskrev innvendingene som «voodoo-vitenskap».

Journalister er glade i å påpeke at Klimapanelets rapporter i all hovedsak er basert på fagfellevurdert vitenskap. Rajendra Pachauri har selv uttalt i 2008:

«Vi foretar en vurdering av klimaendringer basert på fagfellevurdert vitenskap, så alt vi ser på og tar i betraktning i våre vurderinger må bære dette stempelet av godkjenning som fagfellevurderte publikasjoner, vi godtar intet mindre enn dette»

Dette er en voodoo-påstand. Himalaya-påstanden var ikke fagfellevurdert, det var heller ikke endringen i sensitivitetsfunksjonen som Lewis oppdaget. Journalisten Donna Laframboise fikk frivillige over hele verden til å hjelpe seg med å telle antall ganger Klimapanelet benyttet ikke-fagfellevurdert litteratur. Hennes konklusjon er at: «Av de 18 531 referansene i Klimabibelen fra 2007, fant vi at 5 587, 30% ikke var fagfellevurderte».

Likevel er selv det å påpeke slike ting kjettersk. Å reise seg opp å si, for eksempel på et universitet eller hos BBC, at du ikke tror global oppvarming er farlig, forårsaker samme type reaksjon som om du reiste deg i vatikanet og sa at du ikke tror Gud er god. Tro meg, jeg har prøvd det.

Gjør det noe? Sett at jeg har rett i at mye av det som i dag passerer som klimavitenskap er infisert av pseudovitenskap, styltet opp av store doser bekreftelsesbias, avhengig av ønsketenkning, gitt fribillett av forutinntatte medier, og dogmatisk intolerant overfor dissent. Hva så?

Det finnes jo pseudovitenskap og bekreftelsesbias blant klimakjettere også.

Vel, her er hvorfor det betyr noe. Alarmistene har blitt tildelt makt over våre liv, til forskjell fra kjetterne. Husk at den britiske unilaterale klimalov er offisielt forventet å koste den hardt pressede britiske økonomien 18,3 milliarder pund i året over de neste 39 år, og skal oppnå en umålelig liten endring i karbondioksidnivåer.

I det minste dekker ikke skeptikere åsene i Skottland med ubrukelige, dyre, adels-subsidierende vindturbiner, hvis produksjon forårsaker forurensing i indre Mongolia, som dreper sjeldne skapninger som Griffon gribben.

I det minste kan ikke kornsirkel-troende doble strømregningene og øke drivstoffmangelen, mens flere arbeidsplasser tvinges til Asia, for å støtte opp om sin fetish.

I det minste har ikke kreasjonistene overbevist BBC om at balansert rapportering ikke lengre er nødvendig.

Derfor er det viktig. Vi har blitt bedt om å gjennomgå en meget smertefull behandling, så vi må være sikre på at pasienten har en hjernesvulst, og ikke bare blør neseblod.

Å gi fra seg maktens tøyler til pseudovitenskap har en ulykkelig historie. Husk eugenikken. Rundt 1910 var en stor overvekt av vitenskapsmenn og andre intellektuelle enige om at det å nasjonalisere forplantningsspørsmål for å stoppe fattige, vanføre og dumme personer fra å formere seg, ikke bare var praktisk, men et moralsk imperativ av påtrengende viktighet.

«Det er ingen grunn til å nekte å forholde seg til faktum,» sa George bernhard Shaw, «at ingenting annet enn en eugenikk-religion kan redde vår sivilisasjon fra den skjebne som har gjort ende på alle tidligere sivilisasjoner». Med et nødskrik, kanskje først og fremst på grunn av et modig parliamentsmedlem ved navn Josiah Wedgwood, ga Storbritannia aldri makt til eugenikkbevegelsen. Det gjorde derimot Tyskland.

Eller husk Trofim Lysenko, en pseudoviyenskapsmann med en merkelig ide om at nyttevekster kunne trenes til å gjøre det man ønsket av dem og at Medelisk genetikk var bløffmakeri. Hans ideer ble den offisielle statsreligion i Sovietunionen og drepte millioner. Hans kritikere, som genetikeren Nikolai Vavilov, endte sine dager i fengsel.

Går jeg for langt i disse sammenligningene? Jeg mener ikke det. james Hansen hos NASA (husk at denne mannen er ansvarlig for ett av de få såkalt uavhengige datasettene for global temperatur) sier at direktørene i oljeselskaper bør dras for retten og tiltales for forbrytelser mot menneskeheten. John Beddington, den britiske regjeringens vitenskapsrådgiver, sa senest i år at «på samme måte som vi er ekstremt intolerante overfor rasisme» burde vi også være «ekstremt intolerante overfor pseudovitenskap», hvor han inkluderte alle former for klimaskepsis.

Ironien er naturligvis at store deler av den grønne bevegelsen begynte som kjettersk motstand. Greenpeace gikk fra å kreve at det ortodokse synet på genmodifisert mat måtte utfordres og at det kongelige viotenskapsakademiet ikke var pålitelige, til å kreve at kjetteri i forhold til klimaendringer må ignoreres og at vitenskapsakademiet er et sannhetsvitne som ikke kan ta feil.

Forskere og de fleste mainstream journalister risikerer sine karriere om de inntar et skeptisk linje, så dogmatisk er konsensus-synet. Det er overlatt til bloggosfæren å holde den kjetterske flammen brennende og å utføre den undersøkende journalistikken som media har glemt. I USA, Anthony Watts, som nett-kollektiviserte feilsøkingen blant amerikanske målestasjoner for temperatur og driver Wattsupwitthat.com;

I Canad, Steve McIntyre, matematikeren som bit for bit avdekket den sjokkerende historien omkring hockeykølla og driver Climateaudit.net;

Her i Storbritannia, Andrew Montford, som dissekerte de tvilsomme afferene omkring de hvitvaskende granskningene i forbindelse med Climategate og driver Bishop-hill.net;

I Australia, Joanne Nova, den tidligere programlederen for vitenskapsprogrammer som har fulgt de enorme pengestrømmene som går til å støtte interessegrupper for klimaalarm, og driver Joannenpova.com.au.

Det oppsiktsvekkende med de kjetterne jeg her har nevnt er at hver eneste en driver dette på sin fritid. De arbeider på egen hånd, de tjener småpenger på dette arbeidet. Det finnes ikke noe stort fond fra oljeindustrien tilegnet skeptikere.

Som konklusjon, har jeg brukt svært mye tid på klima, men det kunne vært fett i mat eller biologi vs sosialisering (født sånn eller blitt sånn-red). Mitt argument er at på samme måte som religion er vitenskapen som institusjon, og har alltid vært, belemret med fristelser i form av bekreftelsesbias. med alarmerende letthet omdannes den til pseudovitenskap, selv – eller kanskje spesielt- i hendene på en elite av eksperter og spesielt når de skal forutsi fremtiden og når det er tilgang på generøs finansiering.

Vitenskapen behøver kjettere!

Takk skal dere ha for å lytte.
 

From → Uncategorized

6 kommentarer
  1. Hei, så bra at noen har tatt seg tid til å oversette dette. Jeg har lagt ut noen utvalgte sitater på bloggen min: http://veienopp.reiersol.com/2011/11/06/vitenskapelig-kjetteri-et-moderat-syn-pa-klimaendringene/

    • batheswithwhales permalink

      Hei, flott at du linker og siterer. Beklager at kommentaren ikke kom ut tidligere. Den ble av en eller annen grunn sittende fast i filteret.

      Bathes.

  2. Jan Erik Ellingsen permalink

    -Litt større skrift, Batheswithwhales?

    • batheswithwhales permalink

      Helt enig. Jeg lagret det i et format som ikke lot seg justere i ettertid, så da ble det meget smått!
      På min pc blir det noenlunde greit med zoom ..;)

      Bathes.

Trackbacks & Pingbacks

  1. Vitenskapelig kjetteri = et moderat syn på klimaendringene | Veien opp
  2. Klimaforskernes konspirasjonsteorier: Hvorfor Conway og Oreskes’ bok er irrelevant | Veien opp

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: