Skip to content

Ekstremvær er helt normalt.

november 28, 2010

En russisk brannmann forsøker å slukke en bråtebrann. Foto:AFP

Det har vært en stadig endring i retorikken omkring menneskeskapte klimaendringer. Først var det global oppvarming. Deretter klimaendringer, mens fokuset nå er på ekstremvær.

Denne endringen har fulgt i fotsporene til den internasjonale trenden: fra Global Warming til Climate Change til Global Climate Disruption, som er det siste inbegrepet.

Disse endringene er ikke bare retorikk, men innebærer også en innholdsmessig endring fra fokus på høyere temperaturer til et bredere spekter av klimatiske endringer, og nå til alle slags uvanlige værhendelser.

«Vær er ikke klima» er standardsvaret fra klimaindustrien om noen trekker frem f.eks en uvanlig kald sommer som et argument mot teorien om menneskeskapte klimaendringer. Men denne holdningen har tydeligvis endret seg, for nå kommer koblingene mellom ulike værepisoder og klimaendringer på rekke og rad fra klimalobbyen selv.

I 2010 har vi sett flere ulike værhendelser som har fått merkelappen «ekstremvær» og som har blitt tilskrevet menneskeskapte klimaendringer. Noen eksempler er hetebølgen i Russland med påfølgende skogbranner, flommen i pakistan, flommen i Burma og tørke i venzuela. Selv den kalde vinteren I Europa og Nord Amerika i 2010 ble tilskrevet menneskeskapte klimaendringer, som for eksempel her fraWashington Post:

Harsh winter a sign of disruptive climate change, report says

Alle former for uvanlige værhendelser linkes altså nå til menneskeskapte klimaendringer, uansett om det er varme, kulde, flom, tørke eller vind. Media er også stadig mer opptatt av ulike former for ekstremvær. Hendelser som tidligere ville fått en liten notis i avisa følges nå direkte av TV-kameraene. Dette bidrar til inntrykket av at ekstreme værhendelser er noe som blir stadig vanligere, som om disse hendelsene bare er en forsmak på hva som skal komme i fremtiden.

Svakhetene i denne retorikken er mange. For det første vet vi at det alltid har forekommet ekstreme værhendelser både her i Norge og globalt.

Om en for eksempel deler opp verden i 1000 ulike regioner, vil det i gjennomsnitt forekomme en tusenårshendelse hvert eneste år på hvert værfenomen en måler – maksimumstemperatur, minimumstemperatur, nedbør, osv. Tilsvarende kunne en forvente 10 hundreårshendelser og hundre tiårshendelser for hvert værfenomen. Om en i tillegg tok med dagsrekorder, månedsrekorder og lokale rekorder innenfor de 1000 regionene, sier det seg selv at det til enhver tid florerer med nye rekorder og ulike former for ekstremvær. Det vil alltid være ekstremvær ett eller annet sted på kloden.

Et godt hjemlig eksempel på en tusenårshendelse, eller ihvertfall en hendelse som er uvanlig på en skala på flere hundre år, er den såkalte Storofsen, den store flommen i Gudbrandsdalen i 1789,  hvor i følge Wikipedia: Gudbrandsdalslågen fylte heile dalbotn. Mjøsa vart nesten heilt dekt av tre og avfall, og det tok to år før innsjøen var rein att. Dei to dagane flaumen var verst, var vasstanden opptil sju meter over det normale.

Minnestein med vannstand for de største flommene i Gudbrandsdalen

På minnesteinen over de største flommene i Gudbrandsdalen er høyeste vannstand for de ulike flommene avmerket. Øverst har vi Storofsen i 1789, deretter flommene i 1850, 1938, 1910, 1923 og 1958.

Det kan bare spekuleres i hva f.eks Erik Solheim eller Lars Haltbrekken fra Naturvernforbundet ville ha uttalt om en slik hendelse som Storofsen fant sted i våre dager. Det er nok ikke noe dårlig tips at dette ville blitt fremmet som et klart bevis for at klimaet er i endring, og at menneskeskapte utslipp av CO2 er årsaken.

Men som vi vet fantes det ingen menneskeskapt global oppvarming i 1789. Begge de største flommene skjedde yvert imot i en uvanlig kald periode, vanligvis kalt den lille istid (ca. 1400 – 1850). Begge de to største flommene falt i tillegg sammen med de laveste temperaturene i denne ellers kalde perioden, omkring 1770 og 1850.

Siden ekstremvær ikke ble forårsaket av menneskeskapte utslipp av CO2 i tidligere tider, er det urimelig å hevde, nærmest på autopilot, at den ene eller andre uvanlige værepisoden nødvendigvis har slike årsaker i 2010.

Hetebølgen i Russland sommeren 2010 med tilhørende skogbranner og flommen i Pakistan er bare to av mange episoder med ekstremvær som har blitt tatt til inntekt for klimahypotesen. Men finnes det dekning for en slik kobling? Hetebølger og voldsomme skogbranner er for det første ikke enestående hendelser i Russland. Historiske kilder bidrar med følgende vitnesbyrd fra tidligere slike hendelser:

1431: following a blotting out of the sky, and pillars of fire, there was a drought – “the earth and the bogs smouldered, there was no clear sky for 6 weeks, nobody saw the sun, fishes, animals and birds died of the smoke.

1735: Empress Anna wrote to General Ushakov: “Andrei Ivanovich, here in St Petersburg it is so smoky that one cannot open the windows, and all because, just like last year, the forests are burning. We are surprised that no-one has thought about how to stem the fires, which are burning for the second year in a row”.

1831: Summer was unbearably hot, and as a consequence of numerous fires in the forests, there was a constant haze of smoke in the air, through which the sun appeared a red hot ball; the smell of burning was so strong, that it was difficult to breathe.

The years of 1839-1841 were known as the “hungry years”. In the spring of 1840, the spring sowings of corn disappeared in many places. From midway through April until the end of August not a drop of rain fell. From the beginning of summer the fields were covered with a dirty grey film of dust. All the plants wilted, dying from the heat and lack of water. It was extraordinarily hot and close, even though the sun, being covered in haze, shone very weakly through the haze of smoke. Here and there in various regions of Russia the forests and peat bogs were burning (the fires had begun already in 1839). there was a reddish haze, partially covering the sun, and there were dark, menacing clouds on the horizon. There was a choking stench of smoke which penetrated everywhere, even into houses where the windows remained closed.

1868: the weather was murderous. It rained once during the summer. There was a drought. The sun, like a red hot cinder, glowed through the clouds of smoke from the peat bogs. Near Peterhoff the forests and peat workings burnt, and troops dug trenches and flooded the subterranean fire. It was 40 centigrade in the open, and 28 in the shade.

1868: a prolonged drought in the northern regions was accompanied by devastating fires in various regions. Apart from the cities and villages affected by this catastrophe, the forests, peat workings and dried-up marshes were burning. In St Petersburg region smoke filled the city and its outlying districts for several weeks.

1875: While in western europe there is continual rain and they complain about the cold summer, here in Russia there is a terrible drought. In southern Russia all the cereal and fruit crops have died, and around St Petersburg the forest fires are such that in the city itself, especially in the evening, there is a thick haze of smoke and a smell of burning. Yesterday, the burning woods and peat bogs threatened the ammunitiion stores of the artillery range and even Okhtensk gunpowder factory.

1885: (in a letter from Peter Tchaikovsky, composer): I’m writing to you at three oclock in the afternoon in such darkness, you would think it was nine oclock at night. For several days, the horizon has been enveloped in a smoke haze, arising, they say, from fires in the forest and peat bogs. Visibility is diminishing by the day, and I’m starting to fear that we might even die of suffocation.

1917 (diary of Aleksandr Blok, poet): There is a smell of burning, as it seems, all around the city peat bogs, undergrowth and trees are burning. And no-one can extinguish it. That will be done only by rain and the winter. Yellowish-brown clouds of smoke envelope the villages, wide swaithes of undergrowth are burning, and God sends no rain, and what wheat there is in the fields is burning.

Hendelsen sommeren 2010 var altså ikke enestående i historisk sammenheng. Dette synes å være et fenomen som har gjentatt seg med ujevne mellomrom opp igjennom historien. En kan kanskje tenke seg at akkurat denne episoden i 2010 likevel var forårsaket av menneskeskapte klimaendringer? Hva sier vitenskapen?

World Climate Report: global warming theory doesn’t come anywhere close to explaining why it’s so darn hot this summer in Moscow. Long-term observations suggest a more basic cause—an unusual and unprecedented (at least since 1950) confluence of several naturally-occurring atmospheric circulation patterns that together combined to set the stage for extreme warmth

NOAA: There is strong evidence that the immediate cause can be placed at the doorstep of an extreme pattern of atmospheric winds—widely referred to as blocking. ..Despite this strong evidence for a warming planet, greenhouse gas forcing fails to explain the 2010 heat wave over western Russia. The natural process of atmospheric blocking, and the climate impacts induced by such blocking, are the principal cause for this heat wave.

Det er altså ikke noe som tyder på at hetebølgen i 2010 var forårsaket av menneskeskapt global oppvarming. Likevel hevdes det hardnakket fra ulike hold at dette er tilfellet. Og denne tendensen gjentar seg i de fleste tilfeller hvor værfenomener kobles til menneskeskapt global oppvarming: bevisene er i beste fall mangelfulle, og i tillegg finnes langt mer jordnære og mer sannsynlige forklaringsmodeller for nøyaktig de samme hendelsene. Dette gjelder også flommene i pakistan og Burma, sommeren 2010.

I stedet for å gjøre anskrik hver gang det oppstår et uvanlig værfenomen ett eller annet sted i verden, burde kanskje klimalobbyen heller gå tilbake til sitt gamle mantra: «vær er ikke klima«?

Klimatilsynet nå også http://bloggurat.net/minblogg/registrere/5f9481fbf235d88b973dc3edefc0d42d1584cf66 registrert på bloggurat.

From → Uncategorized

2 kommentarer
  1. roaldpaul permalink

    Meget bra kommentar – Når man setter spådommene til «Erik den dyre» inn i istidssyklusene hvor den gjennomsnittlige varighet er 50 ganger vår egen tidsregning, så skurrer det med 2-3 meter høyere vannstand «nå ganske snart». De klimatroende synes å ha problemer med å skille mellom år og årtusener.
    Vi har med andre ord god tid på oss til å trekke vekk fra iskanten!
    Se http://en.wikipedia.org/wiki/Ice_age

  2. batheswithwhales permalink

    Enig. Jeg sover godt om natten i forhold til havstigning. Og havstigning er et kapittel i seg selv – f.eks valgte man i den nye rapporten, kommisjonert av regjeringen, å forholde seg utelukkende til de mest ekstreme internasjonale estimatene for å beregne norsk havstigning, uten at dette på noen måte var tilstrekkelig begrunnet. Jeg kommer tilbake til dette i en senere post.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: