Den kalde våren har ført til flom både i Norge og ellers i Europa

I løpet av våren 2013 har vi sett flommer, både i Norge og ellers i Europa.

Etter den norske flommen i Gudbrandsdalen og i Glomma, har både Miljøvernminister Bård Vegard Solhjell og statsminister Jens Stoltenberg antydet at flommene er et resultat av menneskeskapte klimaendringer.

Men sannheten er en annen:

Regjeringen har selv bestilt en rapport om fremtidige klimaendringer hvor det eksplisitt slås fast at: “Smeltevannsflommer vil på sikt avta, mens regnflommer vil kunne øke, særlig i små, bratte felt.”

http://www.regjeringen.no/upload/MD/Kampanje/klimatilpasning/Bilder/NOU/klimatilpassing_endelig_lavoppl.pdf

Man forventer færre smeltevannsflommer fordi man som resultat av menneskeskapt global oppvarming  forventer reduserte snømengder og stadig tidligere og varmere vårvær, noe som vil gi en mer gradvis snøsmelting og dermed redusert fare for en forsinket og plutselig vårløsning, med påfølgende flom.

Hovedårsaken til årets flom i Norge (og i elven Donau) er nettopp ekstra kaldt vårvær med påfølgende sen og brå snøsmelting.

Altså det stikk motsatte av det som forventes av en eventuell menneskeskapt global oppvarming.

Solhjell og Stoltenberg burde altså vite (om de leser de utredningene de selv har bestilt) at de flommene vi har sett i Norge og ellers i Europa i 2013 umulig kan være forårsaket av menneskeskapt global oppvarming.

I hvilken grad reagerer jordklodens gjennomsnittstemperatur på utslipp av CO2?

Dette er kanskje det viktigste spørsmålet innen klimavitenskapen. Det er det ene spørsmålet som kan gi oss svaret på om menneskeskapte utslipp av CO2 på sikt vil bli problematisk eller ikke.

Dessverre er dette spørsmålet kanskje også det mest kompliserte spørsmålet av alle innen klimavitenskapen. Det tilsynelatende enkle spørsmålet inneholder omtrent alle variabler vi kjenner til i det kaotiske klimasystemet. Pluss en god del som vi fortsatt ikke kjenner til. For ikke å snakke om de vi fortsatt ikke vet at vi ikke kjenner til…

FNs Klimapanel har fått i oppgave av det internasjonale samfunnet å sammenfatte kunnskapen innenfor klimavitenskapen og presentere denne for våre beslutningstakere, slik at konkrete beslutninger kan fattes. FNs Klimapanel har forholdt seg til dette viktige spørsmålet om klimafølsomhet gjennom en del ulike betraktninger, oppveiinger og avveiinger:

For det første har vi klimamodellene. FNs klimapanel har tradisjonelt hatt stor tro på klimamodeller og kommer dermed med følgende påstand, og jeg parafraserer: “den moderne oppvarmingen kan ikke forklares av vitenskapen uten at menneskeskapt CO2 er hovedårsak til oppvarmingen.”

Man har altså ikke fullgode alternative forklaringer, så da legger man hovedbyrden på den eneste årsaken man tror kan ha forårsaket den, nemlig menneskeskapt CO2, som ihvertfall ser ut til å ha en viss korrellasjon med temperaturutviklingen de siste hundre år.

Det minner litt om et tradisjonelt gudsbevis: I mangel på kunnskap om hvilke andre prosesser som kan ha skapt jorda, alle dyrene og menneskene, så må det være Gud. Vi kjenner jo han.

Men nå er vi heldigvis i ferd med å få mer kunnskap om jordklodens klimasystem, og i likhet med gudsbeviset, så reduseres CO2 sin rolle gradvis jo mer kunnskap vi tilegner oss om alternative forklaringsvariabler.

FNs Klimapanel har holdt på et anslag om 3 graders global oppvarming per dobling av CO2, og dette til tross for at det har vært vidt ulike anslag fra ulike forskningsmiljøer. Enkelte har hevdet ned i 1 grad per dobling av CO2, mens andre har vært helt oppe i 7 grader.

Klimapanelet har tatt en titt på denne mildt sagt sprikende forskningen, foretatt en håndsopprekning, stukket fingeren i været og falt ned på 3 grader per dobling av CO2 i atmosfæren som det beste estimatet. Ikke fordi de enkelte studiene har vært spesielt overbevisende, men fordi en måtte produsere et slags estimat for å presentere i rapportene, og 3 grader var vel omtrent passelig og sånn midt i laget.

Vitenskap per håndsopptrekning, altså, på et fagfelt som åpenbart er i villrede. Er gjennomsnittet av 10 ville gjetninger nødvendigvis en sannhet? Selvfølgelig ikke. Men Klimapanelet har en oppgave: å formidle en slags hovedkonklusjon fra klimaforskningen for å informere våre politikere om hvordan de bør forholde seg til klimaspørsmålet. Og da må det produseres og presenteres et noenlunde konkret resultat, uansett hvor famlende forskningen i seg selv måtte være på de ulike fagfeltene. I tillegg må man argumentere såpass sterkt for dette resultatet at det kan benyttes praktisk politikk. For mye tvil og usikkerhet, så er det jo ubrukelig.

Resultatet er bastante konklusjoner basert på spinkelt grunnlag. Altså 3 graders oppvarming per dobling av CO2, men som en kan lese av Klimapanelets siste rapport, om en leser mer enn den såkalte “summary for Policymakers” og om en leser godt: det kan bli mye mindre og det kan bli mye mer.

Alt fra null problem til en katastrofe.

Man har altså vært i villrede.

Men dette har begynt å endre seg i løpet av de siste par årene. Man har stadig fått en bedre forståelse for de naturlige variasjonene i klimasystemet og man har fått bedre metoder for å beregne klimafølsomhet. Dette har ført til stadig lavere anslag for klimafølsomhet i forhold til CO2.

I figuren under har vi Klimapanelets anslag øverst, hvor den loddrette streken betegner det mest sannsynlige estimat, mens senere anslag presenteres nedenfor. Legg merke til at Klimapanelets anslag er langt høyere enn samtlige andre (og senere) anslag:

I tillegg har det i  ettertid kommet flere nyere anslag som går i samme retning, to av disse faktisk med norsk medvirkning, først en studie fra CLIMSENS som konkluderte med 1.9 grader for en dobling av CO2 i atmosfæren og deretter en studie fra  18 anerkjente klimaforskere med medvirkning fra norske Cicero, som kom til 2 graders oppvarming per dobling av CO2 som sitt mest sannsynlige estimat.

Vi ser altså en trend hvor CO2 sin rolle i forhold til jordklodens oppvarming er i ferd med å reduseres i forhold til tidligere estimater. Dette vil naturligvis også få konsekvenser for projeksjoner for  issmelting, havstigning og ulike andre mulige konsekvenser av en en eventuell menneskeskapt global oppvarming.

“Nå smelter Antarktis-isen i rekordfart”

Med følgende bilde: Bildet viser et polarlandskap med fjell og nunatakker stikkende opp av breflaten, slik vi kan finne det både i Norge, på Svalbard, Grønland og i Antarktis. Jeg skal ikke spekulere for mye, men sannsynligvis er bildet valgt for å vise at isen nå smelter og fjellene kommer til syne, men dette er altså et hverdagsbilde fra et polart landskap.

Aftenposten har altså startet klimavalgkampen og selvfølgelig er det Ole Mathismoen som har gjenoppstått som Aftenpostens klimaaktivist i anledning valgkampen, og som vanlig fremstiller han saken feil for å øke frykten for klimakatastrofen og for å fremme sitt eget syn på saken.

Det er jo vel kjent at temperaturen på den Antarktiske Halvøy har økt de siste tiårene. Det vesle landområdet innenfor rektangelet på nedenstående kart er den som kalles den Antarktiske Halvøy:

Den Antarktiske halvøy er den spinkle tarmen som stikker ut fra Antarktis i retning tuppen av Sør Amerika. Dette er den delen av Antarktis som har opplevd en spesielt stor oppvarming de siste tiårene. I forskningsmiljøene har det vært ulike teorier om hvorfor akkurat denne delen av kloden har fått en slik stor oppvarming. Endringer i havstrømmer har vært en av de vanligste forklaringsfaktorene.

Og på grunnlag av selektive data fra denne vesle flekken av Antarktis utbasunerer Aftenposten altså at: “Nå smelter Antarktis-isen i rekordfart”!

I Aftenpostens artikkel gis det klart inntrykk av at all denne oppvarmingen er menneskeskapt og at det nå er fare på ferde for Antarktis som helhet! Nå kan vi snart vente oss nedsmelting av hele kontinentet! Til og med 60 meters havstigning nevnes som et mulig resultat av en fullstendig nedsmelting av hele Antarktis. Ikke et ord om at dette i tilfelle ville ta titusenvis av år og at vi kanskje ville støte på en istid eller to før en slik fullstendig nedsmelting kunne fullbyrdes.

Ordet “tipping point” blir brukt. Et ord som vanligvis brukes om skremmende terskler eller “points of no return” i jordens klima hvor temperaturen står i fare for å akselerere ut av kontroll!

Men  i denne sammenhengen ser det ut for at begrepet kun betyr at vi muligens har fått en noe høyere temperatur enn tidligere på et lite område,  som igjen kan forårsake en noe større grad av issmelting på dette begrensede området!

Wow. Hvilket Tipping point!

Denne retorikken fra Aftenposten er rett og slett ikke fair. Den er bevisst skremmende og manipulerende. Nærmest uhederlig.

Man blåser opp en marginal sak som kan støtte sitt allerede inntatte standpunkt og utelater bevisst alt som kan peke i motsatt retning.

For selv om temperaturen på den Antarktiske halvøy har økt, så ligger temperaturen på det Antarktiske kontinentet stabil, med kun marginale variasjoner:

ODonnel et al 2010

Den Antarktiske Halvøy som Aftenposten baserer hele sin artikkel på er den knallrøde halvøya øverst til venstre i ovenstående figur. De gule og blå feltene på selve kontinentet er helt marginale endringer over eller under normalen, basert på ytterst få målestasjoner. I underkant av 10 målestasjoner for et kontinent som er større enn hele Europa.

Det er som om en skulle måle temperaturen i Europa med en stasjon i Oslo, en i Firenze, en i Minsk, en i Moskva, en i Dublin,. osv. Hadde en valgt ti andre stasjoner hadde en fått et helt nytt gjennomsnitt. Nokså forsiktige anslag, altså.

Husk også at 30-70 minus er normal temperatur på innlandsisen i Antarktis og at en endring på noen tidels grader som denne figuren viser ikke har den aller minste innvirkning i forhold til smelting. Gjennomsnittstemperaturen for innlandsisen i Antarktis er -57 grader. Det er altså ingen grunn til panikk når det gjelder smelting!

Aftenpostens overskrift: “Nå smelter Antarktis-isen” er altså ikke bare tøv, men bevisst skremselspropaganda. For ikke bare er temperaturen i Antarktis noenlunde stabil, så vidt vi er i stand til å måle, men havisen i Antarktis ligger godt over normalen.

Om en ser på drivisen i Antarktis per i dag, så er det åpenbart at det ikke er noen fare for nedsmelting i Antarktis, tvert imotligger den godt over normalen (orange strek).

http://nsidc.org/data/seaice_index/images/daily_images/S_bm_extent_hires.png

Her er den mest anerkjente oversikten over utviklingen i havisen i Antarktis fra 1979 frem til i dag:

http://arctic.atmos.uiuc.edu/cryosphere/IMAGES/seaice.anomaly.antarctic.png

Det er altså ingen tvil om at isen faktisk har vokst  i Antarktis i løpet av de siste 30 år, og at det derfor er liten fare for at den skal være i ferd med å  forsvinne, slik Aftenpostens artikkel bevisst gir inntrykk av gjennom overskriften:

“Nå smelter Antarktis-isen i rekordfart”.

Som altså kun gjelder oppvarming av en marginal utstikker av dette enorme kontinentet.

Aftenposten bløffer altså bevisst.

Så får hver enkelt leser av Aftenposten trekke sine konklusjoner om hvorvidt denne avisa fortsatt er verd å bruke penger på, slik den kanskje var en gang.

Overskriften på Dagbladets artikkel er: “Jorda varmes opp i rekordfart, og kan sprenge grensa for hva vi noensinne har sett.”

Artikkelen baserte seg på en artikkel i den britiske avisa The Independent, som igjen baserte seg på en nypublisert studie av Marcott og Shakun (et al), publisert i den (forsåvidt) velrennomerte vitenskapelige journalen Science.

I Dagbladets artikkel fremsettes en rekke påstander:

1. Den globale temperaturen vi opplever nå er høyere enn på 4000 år.

2. Forrige gang det var like varmt på jorda var i sluttfasen av istida.

3. En gruppe forskere har rekonstruert den globale temperaturen hele 11 300 år tilbake i tid og har funnet ut at klimaet aldri har endret seg raskere enn i det siste århundret.

4. Selv om vinteren og sommeren ser ganske lik ut nå som som 20 år siden, er den globale temperaturen i rekordendring i historisk sammenligning.

5. I år 2100 kan den globale temperaturen nå et nivå som vi aldri før har opplevd.

6. “Vi er på vei til et sted som er langt fra det vi tidligere har sett i de siste 10 000 årene. I mitt hode er vi på vei til en annerledes planet enn den vi er blitt vant til”, sier Jeremy Shakun ved Harvard University og medforfatter til studien.

7. ” Nå vet vi at det er varmere enn for flesteparten av de forrige 11 300 årene. Dette er av stor interesse fordi Holocen spenner over hele perioden av menneskelig sivilisasjon”, sier studiens leder, Shaun Marcott ved Oregan State University i Corvalis

8. “Denne studien viser at vi har opplevd nesten de samme temperaturforskjellene siden begynnelsen av den industrielle revolusjonen sammenlignet med de siste 11 000 årene av jordens historie. Men den siste forandringen skjedde mye raskere”, sier programdirektøren ved US National Science Foundation, Candance Major, som finansierte studien.

Og alle disse påstandene er feil.

Vi tar dem en etter en:

1. Shaun Marcott, hovedforfatteren for den studien Dagbladet baserer seg på hevder at den delen av rekonstruksjonen som gjelder etter 1890 “ikke er robust”, noe som betyr at den ikke er pålitelig, vitenskapelig sett (ikke så pussig når enkelte målepunkter ble fjernet nærmest etter eget forgodtbefinnende, som vist hos McIntyre, under).

2. Dette kan umulig leses fra den relevante studien. Studien har en nøyaktighetsgrad (oppløsning/resolusjon)  på mindre enn 4-500 år. Det er derfor utelukket at den kan sammenligne de siste 100 års temperatur med tidligere tiders temperaturer og konkludere med at det aldri har vært så varmt siden siste istid.

mer her: http://climateaudit.org/2013/03/16/the-marcott-shakun-dating-service/

4. Som sagt tidligere – studien kan kun si noe om endringer i perioder på 4-500 år. Da kan en ikke sammenligne med de siste 40-80 år og si at dette er en “rekordendring”.

5. Dette er ren spekulasjon fra en av forfatterne sin side. Et utsagn som ikke har noe som helst grunnlag i denne studien og som viser vilje til å mobilisere medial PR for selvpromotering. Noe han åpenbart har lykkes med.

6. Ren spekulasjon uten vitenskapelig grunnlag.

7. her påstås det egentlig kun at det er varmere nå enn for gjennomsnittet av de foregående 11.550 år. Det kan være tilfelle. Men det kan ikke fastslås på grunnlag av denne studien.

8. Igjen. Studien har en resolusjon på 4-500 år. Temperaturendringer på 100 eller 200 år registreres ikke. Da kan en hverken konkludere med at det er varmere de siste 50 eller 100 år, eller at oppvarmingen har vært raskere de siste 50 eller 100 år, i forhold til tidligere tider.

Det er altså flere problematiske ting med Dagbladets presentasjon her.

For det første er hele artikkelen basert på en artikkel hos The Independent. Ingenting tyder på at Dagbladets journalist har tatt seg bryet med å lese den vitenskapelige studien artikkelen faktisk omhandler, og langt derifra den kritikk som studien i økende grad er utsatt for.

Videre formidles en ny studie i klimavitenskap nok en gang som den endelige sannhet. Men som de fleste vitenskapelig interesserte er klar over, er en ny studie publisert i en vitenskapelig journal ingen endelig sannhet. Det er et innspill som deretter utsettes for kritisk gjennomgang av andre fagfolk. I den grad studien tåler en slik gjennomgang, så øker studiens tyngde. I den grad den ikke tåler det, så går den gradvis i glemmeboken.

I dette tilfellet er studien i ferd med å falle fullstendig fra hverandre etterhvert som Steve McIntyre hos Climateaudit.com setter den under lupen. Det viser seg at forfatterne av studien har fjernet “upassende” måledata og omdatert en rekke proxyer for å oppnå det ønskede resultat, nemlig en størst mulig økning i moderne tid.

Og det er langt ifra første gang vi har sett nettopp dette i andre klimavitenskapelige journaler. Og som tidligere oppdages ikke disse “feilene” av vitenskapen selv gjennom fagfellevurderingen. Det er opp til “skeptikerne” å arrestere de verste utslagene.

For den som vil følge demonteringen av nettopp denne studien fra dag til dag, så er det bare å gå inn på Climateaudit.org hvor Steve McIntyre i disse dager (19 august 2013) metodisk plukker denne studien fra hverandre bit for bit, som han han har gjort med tidligere studier.

I dette tilfellet er feilene så store, så åpenbare og så overlagte, at det må føre til at studien trekkes tilbake. Slik tidligere skremmende studier måtte trekkes tilbake etter gjennomgang av nøytrale klimaentusiaster, for eksempel: studien som hevdet at vi nå er inne i de varmeste 60 år i løpet av de siste 1000 år.

Den dagen denne studien trekkes tilbake, er det nok dessverre musestille fra Dagbladet om at:

1. Studien var nærmest bevisst feilaktig for å få oppmerksomhet fra media og mulig representasjon i Klimapanelets neste rapport.

2. Det var såkalte klimaskeptikere som igjen måtte påpeke åpenbare feil innen klimavitenskapen.

3. Den største autoriteten innenfor klimavitenskapen er Steven McIntyre hos Climateaudit.org. En størrelse alle som publiserer forskning  innenfor tidligere tiders klima må forholde seg til.

Resultatet av alt dette er uansett at Dagbladleserne blir sittende igjen med et skremmende og feilaktig inntrykk av hva som er i ferd med å skje med klodens klima. De får høre skremmehistoriene, men de får ikke høre at skremmehistoriene blir trukket tilbake.

Vi får håpe Dagbladet er voksne nok til å publisere et tilsvarende prominent dementi den dagen studien trekkes tilbake.

Såpass skylder Dagbladet sine vettskremte lesere.

Lennart Bengtsson, født 1935 som arbeidergutt i Trollhettan, er den i særklasse mest meritterte nålevende nordiske klimaforsker. På sekstitallet, som ung meteorolog ansatt ved svenske SMHI, var han sentral i utviklingen av det nordiske samarbeidet og ble blant annet kjent med Finlands store navn innen meteorologien, Erik palmen.

På søtti- og åttitallet var han med å bygde opp det europeiske senteret for værprognoser, European Centre for Medium-Range Weather Forecasts (ECMWF) i Reading, England, først som forskningssjef, siden som senterets direktør.

I 1990 ble han utnevnt til direktør ved Max Planckinstituttet for meteorologi i Hamburg og var blant annet ansvarlig for utviklingen av klimamodeller ved instituttet i perioden 1991-2000.

Til tross for oppnådd pensjonsalder fortsatte karrieren. Siden 2001 har han blitt professor ved Environmental Systems Science Center ved universitetet i Reading. I 2008 ble han utnevnt til sjef for geovitenskapene ved det internasjonale romforskningsinstituttet ISSI (International Space Science Institute) i Bern, Sveits. Og som om ikke det var nok har han siden 2009 vært gjesteforeleser ved Uppsalauniversitetet.

Listen over utmerkelser er lang, for eksempel Milancovicmedaljen (European Geophysical Society), Descartprisen (EU), IMO-prisen (WMO), Rossbyprisen (Den svenske geofysiske foreningen). Han er også medlem av det Finske Vitenskapsakademiet.

Hans hovedforskningsfelt er atmosfæremodellerering, men den unikt lange karrieren har også gitt en vitenskapelig bredde som nær sagt kan foranledige en beskrivelse av Lennart Bengtsson som et enmannsuniversitet.

Til tross for dette er ikke Lennart Bengtsson noen kjent person i Sverige utenfor de vitenskapelige kretsene. Sikkert delvis fordi han i løpet av de siste førti år  har arbeidet i utlandet, men også fordi han ikke har søkt noen form for medieoppmerksomhet.

Han stiller likevel opp til et åpenhjertig intervju. Med pedagogisk tålmodighet og en stor porsjon sjarm går han igjennom noen av de mest sentrale spørsmålene i den aktuelle klimadebatten..

- Hvordan skal en oppfatte utsagnene om konsensus?

“Jeg har vanskelig for å henge med i konsensussvingene”, sier Lennart Bengtsson. “Slik jeg ser det er det nødvendig å skille mellom vitenskap og en rådgivende samfunnsfunksjon. Vitenskap er en dynamisk prosess der systematisk kunnskap gradvis utvikles. Et sentralt aspekt er den empiriske komponenten, altså kunnskap som kan bekreftes av observasjoner.”

Det i særklasse viktigste bidraget til klimakunnskapen i løpet av de siste tiårene er utviklingen av nye observasjonssystemer.

“Vi kjenner nå i betydelige detaljer atmosfæren og havenes dynamikk og fysikk. Når jeg begynte å studere meteorologi på slutten av 50-tallet trodde man at jordens albedo (refleksjonsevne) var 0,40 og ikke som vi nå vet 0,29. Med albedo på 0,40 ville alle klimascenarier bli fullstendig feil”, sier Lennart Bengtsson.

Hvor klokt er det å benytte denne delvis usikre kunnskapen for å gi råd til samfunnet, for eksempel når det gjelder langsiktige investeringsbeslutninger?

“Her har man dessverre skapt et maskineri som forer beslutningstakere med detaljert datasimulert informasjon, noe som har skapt et inntrykk av at vi vet betydelig mer enn vi vi faktisk gjør. Med små endringer i diverse parametre kan man lett skape katastrofescenarier som den siste fra Verdensbanken (bestilt av Potsdaminstituttet).  Av denne grunn er det urimelig å skape noe slags konsensus omkring enkeltvise fremtidsscenarier.”

Det bør heller ikke være vitenskapens rolle å gi råd til politikerne, mener Bengtsson.

“Vi får gå ut ifra at politikere og andre beslutningstakere er i besittelse av noenlunde sunn dømmekraft. Dette er dessverre ikke alltid tilfellet og da får man håpe at velgerne finner andre politiske kandidater, og innen næringslivet – at aksjeeiere og markedene reagerer.”

Det er også slik at ulike land bedømmer risiko ulikt.

“Den nordiske tradisjonen med sin faste tro på vitenskapens rolle i samfunnet vil gjerne planlegge fremtiden in absurdum på praktisk talt alle områder. Den teoretiske usikkerhet som finnes i vær- og dermed klimaberegninger, blir dermed et stort problem om man kombinerer den med den nordiske sosiale ingeniørtradisjonen og planleggingsiveren.”

Hvor mye varmere har jorden blitt?

“Temperaturøkningen er så liten at knapt noen hadde lagt merke til den om ikke vi meteorologer hadde opplyst om saken. En sak er å å vite at effekten av CO2-økningen er logaritmisk, det vil si at effekten øker langsommere jo mer CO2-konsentrasjonen øker. En økning av CO2-konsentrasjonen fra 400 til 800 ppm (milliondeler) har ikke mer effekt enn en økning fra 200 til 400 ppm.”

“Økningen i drivhuseffekten har faktisk minket i løpet av de siste tiårene sammenlignet med perioden 1980-1990. dette med så mye som 22 prosent. Dette på grunn av den nevnte logaritmiske kurven, på grunn av at drivhusgassen metan har økt meget langsomt og at freongassene også har minket. Det virker som om ekspertene i media ikke kjenner til disse tingene”, sier Lennart Bengtsson.

Usikker grunn

“Når det gjelder å beregne mulige endringer i jordens klima står vi på usikker grunn. Først og fremst gjennom at vi savner muligheter for verifikasjon, siden vi rett og slett ikke kjenner det fremtidige klima basert på teori og observasjoner i løpet av de siste 100 år. Det er likevel rimelig å forvente seg et varmere klima så lenge drivhusgassene fortsetter å øke. Men graden og detaljene i denne oppvarmingen er og kommer til å forbli usikre uavhengig av hvor avanserte klimamodellene være er.

Bengtsson mener at den mest trolige forklaringen på at global temperatur har flatet ut de siste (hittil) femten år, er naturlige variasjoner i klimasystemet, alternativt en konsekvens av at økte utslipp av aerosoler (sot og andre partikler i atmosfæren) driver temperaturen nedover. Dessverre finnes det ingen gode metoder for å måle aerosolene.

“På grunn av tregheten i klimasystemet kan man ikke sammenligne CO2-konsentrasjonen med den globale temperaturen år for år. Den eneste mulighet for å få klarhet i saken er å følge det som faktisk skjer de kommende tiår.

En grunn til forvirringen er dessverre at selv de som utgir seg for å være “klimaforskere” ikke skiller mellom vær og klima”, sier Bengtsson.

“Det finnes ingen mulighet til å uttale seg om klimaendringer på en tidsskala kortere enn cirka 50 år. Været, som mange fortsetter å kalle klima, dominerer i regional skala. For lengre perioder enn noen få uker er ikke variasjonene forutsigbare og dette er et resultat av at værsystemene er kaotiske for tidsperioder på en måned eller lengre. Dessverre er det ikke bare lekmenn som synder på dette feltet, men til og med FNs Klimapanel som lar seg provosere til dette av publikum og politikere”, sier Bengtsson.

Climategate 1:

I november 2009 ble flere tusen eposter og dokumenter lastet ned fra Klimadivisjonen hos University of East Anglia. En del av disse Epostene ble deretter lekket til diverse nettsteder, blant annet klimablogger som Climate Audit, Watts Up, Tallblokes Talkshop, osv. Offentliggjøringen av epostene synes å ha vært timet for å gjøre maksimalt inntrykk i forhold til klimatoppmøtet i København en måned senere.

Climategate 2:

Like før klimatoppmøtet i Durban ble nye tusener av eposter frigitt.

Effekten av disse epostene og diverse “granskninger” i ettertid kan vi komme tilbake til.

Uansett ble det lastet ned over 200 000 eposter. Kun noen tusentalls ble frigitt i Climategate 1 og 2. resten ble lagt ut i en passordbeskyttet fil på nettet. Utallige har forsøkt å knekke passordet uten hell. På bloggen Bishop Hill forteller en bidragsyter at han satte en PC på oppgaven kontinuerlig i et helt år uten resultat.

Men nå har det altså skjedd igjen:

Climategate 3:

De resterende 200 000 epostene har blitt frigitt. Igjen timet opp mot en større klimarelatert hendelse, denne gangen den nært forestående utgivelsen av FNs Klimapanels femte klimarapport, AR5.

Personen bak lekkasjene, som kaller seg Mr FOIA (freedom of information act) har gitt passordet til filen med de resterende epostene til utvalgte blogger som Climate Audit, Wattsupwiththat, Tallblokestalkshop og Bishop Hill.

Mr FOIA forklarte noe av bakgrunnen for lekkasjen i en epost til de nevnte  bloggene og advarte samtidig om at enkelte eposter inneholder “sensitiv” og i enkelte tilfeller  ”sosialt skadelig”  informasjon. Bloggene er nå i ferd med å gå igjennom epostene for i størst mulig grad å renske ut epost med personlig og ikke-klimatisk informasjon før publisering.

Mr FOIA hadde foretatt et utvalg i Climategate 1 og 2, hvor de vitenskapelig mest interessante epostene ble frigitt. Det regnes derfor med at disse resterende epostene vil inneholde en mindre grad av interessant stoff. Uansett – mengden tatt i betraktning, så må det regnes med at det er nok stoff til å holde klimabloggosfæren opptatt månedsvis. Bare det å lese igjennom over 200 000 eposter før publisering burde holde en liten hær av støttespillere opptatt i noen uker.

Vi vet altså lite om innholdet foreløpig, men vi har godt håp om at de manøvreringene som har skjedd bak kullissene i forhold til å holde “uøsnket forskning” ute fra de vitenskapelige journalene, samt klimapanelets rapporter, vil tre enda klarere frem i lyset.

Her er uansett Mr FOIAs egen epost ved offentliggjøringen av epostene:

———————————————————————————————————————————————————–

Subject: FOIA 2013: the password

It’s time to tie up loose ends and dispel some of the speculation surrounding the Climategate affair.

Indeed, it’s singular “I” this time. After certain career developments I can no longer use the papal plural

If this email seems slightly disjointed it’s probably my linguistic background and the problem of trying to address both the wider audience (I expect this will be partially reproduced sooner or later) and the email recipients (whom I haven’t decided yet on).

The “all.7z” password is [redacted]

DO NOT PUBLISH THE PASSWORD. Quote other parts if you like.

Releasing the encrypted archive was a mere practicality. I didn’t want to keep the emails lying around.

I prepared CG1 & 2 alone. Even skimming through all 220.000 emails would have taken several more months of work in an increasingly unfavorable environment.

Dumping them all into the public domain would be the last resort. Majority of the emails are irrelevant, some of them probably sensitive and socially damaging.

To get the remaining scientifically (or otherwise) relevant emails out, I ask you to pass this on to any motivated and responsible individuals who could volunteer some time to sift through the material for eventual release.

Filtering\redacting personally sensitive emails doesn’t require special expertise.

I’m not entirely comfortable sending the password around unsolicited, but haven’t got better ideas at the moment. If you feel this makes you seemingly “complicit” in a way you don’t like, don’t take action.

I don’t expect these remaining emails to hold big surprises. Yet it’s possible that the most important pieces are among them. Nobody on the planet has held the archive in plaintext since CG2.

That’s right; no conspiracy, no paid hackers, no Big Oil. The Republicans didn’t plot this. USA politics is alien to me, neither am I from the UK. There is life outside the Anglo-American sphere.

If someone is still wondering why anyone would take these risks, or sees only a breach of privacy here, a few words…

The first glimpses I got behind the scenes did little to garner my trust in the state of climate science — on the contrary. I found myself in front of a choice that just might have a global impact.

Briefly put, when I had to balance the interests of my own safety, privacy\career of a few scientists, and the well-being of billions of people living in the coming several decades, the first two weren’t the decisive concern.

It was me or nobody, now or never. Combination of several rather improbable prerequisites just wouldn’t occur again for anyone else in the foreseeable future. The circus was about to arrive in Copenhagen. Later on it could be too late.

Most would agree that climate science has already directed where humanity puts its capability, innovation, mental and material “might”. The scale will grow ever grander in the coming decades if things go according to script. We’re dealing with $trillions and potentially drastic influence on practically everyone.

Wealth of the surrounding society tends to draw the major brushstrokes of a newborn’s future life. It makes a huge difference whether humanity uses its assets to achieve progress, or whether it strives to stop and reverse it, essentially sacrificing the less fortunate to the climate gods.

We can’t pour trillions in this massive hole-digging-and-filling-up endeavor and pretend it’s not away from something and someone else.

If the economy of a region, a country, a city, etc. deteriorates, what happens among the poorest? Does that usually improve their prospects? No, they will take the hardest hit. No amount of magical climate thinking can turn this one upside-down.

It’s easy for many of us in the western world to accept a tiny green inconvenience and then wallow in that righteous feeling, surrounded by our “clean” technology and energy that is only slightly more expensive if adequately subsidized.

Those millions and billions already struggling with malnutrition, sickness, violence, illiteracy, etc. don’t have that luxury. The price of “climate protection” with its cumulative and collateral effects is bound to destroy and debilitate in great numbers, for decades and generations.

Conversely, a “game-changer” could have a beneficial effect encompassing a similar scope.

If I had a chance to accomplish even a fraction of that, I’d have to try. I couldn’t morally afford inaction. Even if I risked everything, would never get personal compensation, and could probably never talk about it with anyone.

I took what I deemed the most defensible course of action, and would do it again (although with slight alterations — trying to publish something truthful on RealClimate was clearly too grandiose of a plan .

Even if I have it all wrong and these scientists had some good reason to mislead us (instead of making a strong case with real data) I think disseminating the truth is still the safest bet by far.

Big thanks to Steve and Anthony and many others. My contribution would never have happened without your work (whether or not you agree with the views stated).

Oh, one more thing. I was surprised to learn from a “progressive” blog, corroborated by a renowned “scientist”, that the releases were part of a coordinated campaign receiving vast amounts of secret funding from shady energy industry groups.

I wasn’t aware of the arrangement but warmly welcome their decision to support my project. For that end I opened a bitcoin address: 1HHQ36qbsgGZWLPmiUjYHxQUPJ6EQXVJFS.

More seriously speaking, I accept, with gratitude, modest donations to support The (other) Cause. The address can also serve as a digital signature to ward off those identity thefts which are part of climate scientists’ repertoire of tricks these days.

Keep on the good work. I won’t be able to use this email address for long so if you reply, I can’t guarantee reading or answering. I will several batches, to anyone I can think of.

Over and out.

Mr. FOIA

——————————————————————————————————————————————————–

Det skal bli spennende å følge med i ukene og månedene som kommer.

Klimadebatten svikter ikke!

Det utbrøt en kort kontrovers i mediene etter at Øystein Stray Spetalen kom med noen betraktninger omkring klimaspørsmål i Finansavisen, hvor han blant annet refererte til at britiske MET Office hadde publisert materiale hvor det fremgikk at global temperatur ikke hadde steget på 16 år.

Gunnhild Stordalen kaster seg på saken i Dagbladet med overskriften: Spetalens klimaskrøner. I kronikken hevder Stordalen at “Det er bare ett problem med artikkelen: Storbritannias meteorologiske institutt (Met Office) har aldri hevdet at den globale oppvarmingen har stagnert. De har ikke en gang laget noen rapport om dette.”

Så langt er det noenlunde riktig fra Stordalen. MET Office har aldri hevdet at oppvarmingen har stagnert. Det kan derimot leses ut av den informasjon de har publisert. Ganske riktig har MET Office heller ikke laget noen rapport om dette. Igjen – det kan leses ut av den informasjon de har lagt ut i forbindelse med den siste oppdateringen av deres globale temperaturserie HadCRUT4.

Videre fra Stordalen:  ”(Met Office) gjorde det klart at det er helt feilaktig at temperaturen på jorden ikke har steget på 16 år.”

Og her må Stordalen dessverre arresteres.

Det MET Office faktisk sier er: “The linear trend from August 1997  to August 2012 is about 0.03°C/decade, amounting to a temperature increase of 0.05°C over that period”

0.03 grader per tiår kan vel kalles en mikroskopisk økning i dagligtalen, men i vitenskapelig forstand er dette ingen økning, da den på langt nær er statistisk signifikant. Det vil si at økningen er så mikroskopisk at den like godt kan bero på rene tilfeldigheter, usikkerhet i målemetoder osv, som noen faktisk temperaturendring. Med andre ord er temperaturstigningen faktisk lik null i den aktuelle perioden. Det kan ikke påvises.

MET Office har forsøkt å bagatellisere det faktum at den påståtte økningen ikke er statistisk signifikant ved å peke på at en mikroskopisk, ikke-signifikant økning tross alt gjør det mer sannsynlig at det har vært en økning enn at det ikke har vært det, men dette er bare politikk og retorikk. Kan en ikke påvise noen økning så bør en være voksen nok til å innrømme nettopp det.

Det er en kjent sak også i de innerste sirkler av klimavitenskapen at den globale oppvarmingen har tatt en pause.

Fra epostene i Climategate fikk vi for eksempel se Kevin Trenberth, en av de sentrale forskerne tilknyttet FNs Klimapanel utbryte: “The fact is that we can’t account for the lack of warming at the moment and it is a travesty that we can’t”

Phil Jones, en annen av de mest sentrale av Klimapanelets insidere svarer på spørsmål i anledning saken: “Do you agree that from 1995 to the present there has been no statistically-significant global warming?”

“Yes, but only just.

Det bare å utnevne Stray Spetalen til vinneren av denne offentlige disputten.

President Obama har satt frelse fra den fryktede klimakatastrofen på sin “Action agenda hot list”. I sin insettingstale sa han: “vi vil svare på trusselen om klimaendringer, siden vi vet at om vi feiler, vil vi forråde våre barn og de fremtidige generasjoner.”

Videre satte han de som er uenige i skammekroken: “Enkelte benekter fortsatt vitenskapens overveldende dom, men ingen kan unngå de ødeleggende følgene av rasende branner, forkrøplende tørke og mektige stormer.”

Denne typen skremmende presidensiell prognose er ikke noe nytt. Han understreket tidligere ved det Demokratiske årsmøtet at global oppvarming ikke var “oppspinn”, refererte igjen til nylige episoder med tørke og flom som “en trussel mot våre barns fremtid” og lovet å gjøre klima til en prioritet i hans andre presidentperiode.

Jeg hater å flisespikke, men når det gjelder dommedagsscenarier, så er det kanskje på sin plass å korrigere et par generelle misoppfatninger før jeg tar fatt på dette med “vitenskapens overveldende dom.”

Når det gjelder skogbranner, har disse gått ned med 15% globalt siden 1950. I følge National Academy of Sciences, vil denne trenden fortsette til ihvertfall midten av dette århundret.

Når det gjelder tørke, indikerer en nmylig utgitt studie, publisert i journalen Nature at globalt sett: “har det vært lite endring de siste 60 år” mens FNs Klimapanel konkluderte i fjor: “enkelte regioner i verden har opplevd mer intense og mer langvarige tørkeperioder, særlig i Sør Europa og Vest Afrika, mens andre regioner har opplevd at tørkeperioder har blitt mindre vanlige, mindre intense eller kortere, for eksempel i Nord Amerika og Nordvest Australia.”

Når det gjelder global orkanaktivitet målt i total energi (Accumulated Cyclone Energy), er denne på et så lavt nivå som vi ikke har sett siden 70-tallet. Faktisk opplever USA for øyeblikket den lengste perioden uten at de kraftigste orkanene når land. Wilma, som var den siste orkanen i minst kategori 3 (av maksimalt 5 på Saffir-Simpson skalen (KT)) skjedde for mer enn syv år siden.

Selv de fleste av de presidenten hevder benekter “vitenskapens overveldende dom” er klare over at klimaet endrer seg. Mer interessant er kanskje i hvilken grad mange av de som trykker på alarmknappen faktisk kan stå inne for klimavitenskapens “overveldende dom.” La oss se på noen kommentarer fra disse politikerne og forskerne. Her er noen av mine favoritter:

Hvordan klimaalarmisme fremmer en internasjonal politisk agenda:

Ordet “klima” assosieres vanligvis med årlige presentasjoner av global temperatur, målt over minst de siste tre tiår. Likefullt hadde den globale oppvarming som ble observert gjennom kun 20 år (etter at mange forskere på den tiden faktisk hadde forventet en krise på grunn av global nedkjøling) medført at FN så det nødvendig å nedsette et Klimapanel (IPCC) og å iverksette en serie med internasjonale konferanser, for å forhindre en nært forestående katastrofe. Helt fra begynnelsen var denne krisen allerede tillagt menneskeskapte utslipp av CO2.

En uttalelse fra Maurice Strong, som organiserte FNs Earth Climate Summit i Rio de Janeiro, Brasil, i 1992, avslørte målsetningen: “Vi kan komme til det punkt hvor den eneste måten å redde verden på, er at den industrialiserte sivilisasjonen kollapser.”

Den tidligere Amerikanske Senator Timothy Wirth, den gang en representant for Clinton-Gore administrasjonensom undersekretær for globale spørsmål, sa seg enig i sin tale til den samme konferansen i Rio: “Vi må kjøre denne saken om global oppvarming. Selv om teorien om global oppvarming er feil, gjør vi uanset tdet rette når det gjelder økonomisk politikk og miljøvernpolitikk.”

En annen som talte til Rio-konferansen var konsitituert Assistant of State Richard Benedick, den gang leder for policy-avdelingen for State Department, som sa følgende: “en traktat om global oppvarming (Kyoto) må implementeres selv om det ikke finnes vitenskapelig bevis for (den menneskeskapte) drivhuseffekten.”

I 1988 fortalte den tidligere kanadiske miljøvernminister til journalister og redaktører for The Calgary Herald at: “Uansett om vitenskapen om den globale oppvarmingen er fullstendig tøv, så er klimaendringer vår største mulighet til å fremme rettferdighet og likhet i verden.”

I 1996 uttalte tidligere president for Sovjetunionen Michail Gorbachev: “Trusselen om en miljøkrise vil bli nøkkelen til å låse opp en ny verdensorden.”

I sin tale til FNs konferanse om klimaendringer i Haag i år 2000, fortalte den tidligere franske President Jaques Chrirac hvorfor FNs Klimapanel støttet Vesteuropa på viktige punkter i forhold til Kyotoprotokollen: “For første gang institusjonaliserer menneskeheten et genuint instrument for global politisk styring, et som bør finne sin plass innenfor en Verdens Miljøvernorganisasjon, noe både Frankrike og EU ønsker å se opprettet.”

Hvordan noen av nøkkelforskerne hos FNs Klimapanel oppfatter sin egen vitenskap:

Til å begynne med, la oss se på to ulike synspunkter på spørsmålet om hvorvidt det finnes en påviselig menneskeskapt effekt på globalt klima:

Først fra oppsummeringen av Klimapanelets rapport i 1996, skrevet av B.D. Santer, T.M.L Wigley, T.P. Barnett, and E. Anyamba: “det er bevis for et mønster når det gjelder klimaets respons i forhold til drivhusgasser og sulfatearosoler…fra geografiske, sesongmessige og vertikale mønstre i temperaturendringer…Disse resultatene peker på en menneskeskapt påvirkning på klimaet.”

Så, også i 1996 kom det en publikasjon, The Holocene, av T.P. Barnett, B.D. Santer, P.D. Jones, R.S. Bradley and K.R. Briffa, altså fra de samme folkene,  hvor følgende formidles: “Estimater for naturlige variasjoner er helt avgjørende når det gjelder å finne bevis for menneskeskapt påvirkning på globalt klima…vi har beregnet et spekter..fra paleo-temperatur proxier (f.ex måling av treringer i gamle trær -Klimatilsynet) og sammenlignet disse med…generelle sirkulasjonsmodeller..ingen av de tre estimatene for naturlige variasjoner stemmer med hverandre..inntil dette er klarlagt er det vanskelig å si hvorvidt det finnes et mennneskeskapt signal eller ikke.”

Med andre ord kan ikke disse forskerne, som vi skal ta frem senere i denne artikkelen, med sikkerhet om menneskeskapte utslipp i det hele tatt har hatt noen innflytelse på klimaet i det hele tatt, og i tilfelle om dette har forårsaket oppvarming eller nedkjøling!

En av Klimapanelets talsmenn, Ottmar Edenhofer gir råd i november 2010: “Man bør løsrive seg fra illusjonen om at internasjonal klimapolitikk er miljøvernpolitikk. I stedet handler klimapolitikk om hvordan vi omfordeler verdens ressurser.”

Den nå avdøde Stephen Schneider som skrev boken Genesis-strategien i 1976, en bok som advarte mot risikoen for en global avkjøling og hvilken risiko dette medførte for kloden, gjorde senere en 180-graders sving og ble hovedforfatter for flere av de viktigste delene i tre av Klimapanelets rapporter. I en uttalelse i bladet Discover sa han følgende: “På den ene side er vi som vitenskapsmenn etisk bundet til den vitenskapelige metode, mens på den andre side er vi ikke bare vitenskapsmenn, men også mennesker. Og som de fleste mennesker vil vi gjerne gjøre verden til et bedre sted, noe som i denne konteksten betyr at vi arbeider for å redusere risikoen for potensielt katastrofale klimaendringer. For å oppnå dette må vi forsøke å samle bred støtte, å fange folkets oppmerksomhet. Dette innebærer selvfølgelig å søke massiv pressedekning. Så vi må servere skremmende scenarier, komme med forenklede og dramatiske uttalelser, og i minst mulig grad nevne de tvil vi måtte ha. Hver og en av oss må bestemme oss for hva som er den beste balansen mellom å være effektiv og å være ærlig.”

Kevin Trenberth, en av hovedforfatterne for Klimapanelets rapporter i 2001 og 2007 skrev i 2007: “Ingen av de modellene som benyttes av FNs Klimapanel beskriver klimaets observerte tilstand i utgangspunktet, og ingen av klimamodellenes resultater samsvarer med klimaets observerte tilstand ved sluttpunktet.”

Christopher Landsea, en av de mest prominente internasjonale ekspertene på sykloner ble lamslått da han ble informert om at Trenberth hadde deltatt i en pressekonferanse i 2004 etter en sesong med mange dødlige stormer i Florida, hvor det ble annonsert: “Eksperter advarer om at global oppvarming sannsynligvis vil fortsette å forårsake stadig flere episoder med intens orkanaktivitet.”

Siden Klimapanelets rapporter i 1995 og 2001 ikke kunne finne noen sammenheng mellom global oppvarming og orkaner, og det ikke fantes noen nye analyser som antydet en slik kobling, skrev han til ledende administrator hos FNs Klimapanel: “Hvilke vitenskapelige, fagfellevurderte studier kan underbygge disse uttalelsene? Hvilke studier viser en sammenheng mellom observerte trender i temperatur og de lange trendene i orkanaktivitet?“

Siden han (selvfølgelig) ikke fikk noe svar ba han om forsikring om at Klimapanelets rapport i 2007 ville representere vitenskapens faktiske standpunkt: “Dr Trenberth ser ut til å ha kommet til den konklusjon at global oppvarming har endret orkanaktiviteten, noe han allerde har uttalt offentlig. Dette representerer ikke konsensus blant oss som forsker på orkaner.”

Det kom ingen forsikring, så Landsea, som var invitert som forfatter for Klimapanelets rapport sa fra seg sine oppgaver som forfatter for Klimapanelets rapport i 2007 og sendte ut et åpent brev hvor han presiserte sin begrunnelse:
http://www.climatechangefacts.info/ClimateChangeDocuments/LandseaResignationLetterFromIPCC.htm
Enkelte interessante eposter fra Climategate:
Fra Phil Jones (University of East Anglia) til Kevin Trenberth (Begge velkjente kapittelforfattere fra flere av Klimapanelets rapporter): “Kevin, det ser ut til at denne potensielle nye studien i Nature kan bli verd å sitere, forutsatt at den konkluderer med at Global Oppvarming har effekt på aktivitet for tropiske sykloner.”

Jones ville gjerne sørge for at det som kunne støtte denne forbindelsen ble presentert i Klimapanelets rapport: “Å få folk som vi kjenner og stoler på (inn i Klimapanelet) er helt nødvendig – derfor kommentaren min om orkansaken.”

Raymond Bradley, medforfatter i Michael Manns herostratisk berømte og forfeilede Hockey Stick studie, (Se Al Gores bok “En ubehagelig sannhet med tilhørende powerpointpresentasjon/film) som ble sterkt promotert i tidligere rapporter fra Klimapanelet, viste sin misnøye med en ny publikasjon fra Mann og Jones: “Studien er grunnleggende patetisk og burde aldri blitt publisert. Jeg vil ikke assosieres med denne 2000-årige rekonstruksjonen.”

Trenberths medarbeider Tom Wigley fra National Center for Atmospheric Research skrev: “Mike (Michael Mann), den figuren du sendte gir et feilaktig bilde…det har vært en rekke uærlige presentasjoner av modellresultater fra individuelle forfattere og fra Klimapanelet..”

Wigley og Trenberth foreslo i en ennen epost til Michael Mann: “Om du tror at (Yale-professoren James) Saiers er blant skeptikerne til drivhusteorien, så, om vi kan finne dokumenterte beviser for dette, kunne vi gå igjennom offisielle (American Geophysical Union) kanaler for å få ham avsatt (som sjefsredaktør for det vitenskapelige tidsskriftet Geophysical Research Letters).“

En melding fra Phil Jones til Michael Mann refererer til to studier (som reduserer klimatrusselen) , på det tidspunkt nylig publisert i den vitenskapelige journalen Climate Research. Jones skriver med overskriften “HØYST KONFIDENSIELT”: Jeg kan ikke forestille meg noen av disse studiene i den neste rapporten fra Klimapanelet. Kevin (Trenberth) og jeg skal holde disse utenfor på den ene eller andre måten – om vi så må omdefinere hva fagfellevurdert vitenskap betyr.”

Den fjerde juni 2003 i en epost fra keith Briffa (University of East Anglia) til sin kollega innenfor rekonstruksjon av tidligere tiders temperaturer gjennom observasjon av årringer i trær, Edward Cook hos lamont-Doherty Earth Observatory i New York: “Jeg fikk en studie til evaluering skrevet av en koreansk type og noen fra Berkeley, som hevder at den metoden vi benytter for rekonstruksjon er feilslått, forutinntatt, slapp, fryktelig, etc..om den publiseres slik den er kunne denne studien gjøre en god del skade…den blir ikke enkel å bare avfeie siden matematikken synes teoretisk korrekt…konfidensielt behøver jeg nå en hard og om nødvendig utvidet begrunnelse får å avvise den for publisering.”

Tom Crowley, et sentralt medlem av Michael Manns Menneskeskapte Hockeyteam skrev: “Jeg er ikke overbevist om at “sannheten” alltid er verd å oppnå, om den kommer på bekostning av skade på mellommenneskelige forhold.”

Flere eposter avslører at enkelte forskere mente at gode intensjoner måtte gå foran vitenskapen. Jonathan Overpeck, en koordinerende hovedforfatter for Klimapanelets rapport foreslo: “Trikset kan kanskje være å bestemme seg for selve budskapet og bruke dette som en slags guide i forhold til hva som skal tas med og hva som skal utelates.”

Phil Jones skrev: “Det grunnleggende problemet er at alle modellene tar feil – de tar ikke i stor nok grad hensyn til middels og lav skydannelse…hva han (Zwiers) har gjort kommer til en annen konklusjon enn caspar og gene! Jeg regner med at dette kan reddes ved bruk av omtenksom ordbruk.”

Peter Thorne fra UK Met Office skriver til Phil Jones med en advarsel: “Observasjonene viser ingen økende temperaturer i den tropiske troposfæren om en ikke aksepterer en enkelt studie og forkaster en rekke andre. Dette er direkte farlig. Vi må kommunisere usikkerheten og være ærlige. Phil, jeg håper vi får tid til å diskutere dette spørsmålet om nødvendig..”

I en annen epost skriver Thorne: “Jeg tror også at vitenskapen manipuleres av politiske årsaker, noe som kanskje ikke er spesielt smart i lengden, for noen av oss.“

Andre kommentarer fra forskere i Climategate:

“Det er åpenbart at endel finjustering eller kjempeflaks er involvert. Tviler på at klimamodellverdenen kan slippe unna med dette i lengden.”

“Det er utenkelig at politikerne skal fatte beslutninger om milliard, eller billioninvisteringer for tilpasning til regionale klimaendringer, basert på modeller som ikke engang kan beskrive eller simulere de mest grunnleggende bestanddelene i klimasystemet.”

En forsker forutså en spesielt skremmende konsekvens: “Hva om klimaendringer viser seg kun å være et resultat av naturlige svingninger over flere tiår?…De kommer sannsynligvis til å ta livet av oss..“

Kostnadene av ideologi forkledd som vitenskap:

Som en av de stiftende medlemmene av greenpeace, Peter Moore observerte i Januar 2011: “Vi har ikke noe vitenskapelig belegg for at menneskene er årsaken til den globale oppvarminmg som har skjedd de siste 200 år…alarmistene benytter seg av skremselstaktikker for at samfunnet skal gå over til en energipolitikk som kommer til å skape en enorm energifattigdom blant de fattige. Det er ikke bra for folk og det er ikke bra for miljøet.“

Moore ble spurt om hvem som er ansvarlige for å promotere ubegrunnet klimafrykt og hvilke motiver de har og han svarte: “Det er en sterk sammenslutning av interesser. Forskere som ønsker stipender, media som ønsker overskrifter, universiteter som ønsker tilskudd fra store donorer, stiftelser, miljøverngrupperinger, politikere som ønsker å fremstå som om de redder fremtidige generasjoner. Alle disse folkene har samlet seg omkring dette feltet.“
—————————————————–
Klimatilsynet kommer tilbake med mer fra Climategate og fra de klimaforskerne som fortsatt ikke har fått den oppmerksomhet de fortjener.

“Emissions of climate gases may lead to an increase in the earth´s mean surface temperature. This may lead to changed precipitation patterns and wind systems, dislocate climatic zones and raise the sea level. Such changes may entail major consequences both for natural ecosystems and for society.”

Altså er det usikkert om utslipp av klimagasser vil medføre økt global temperatur, og usikkert om økt global temperatur vil medføre endringer når det gjelder vind,regn og havnivå, og det er usikkert om slike endringer vil medføre konsekvenser for økosystemer og for samfunnet forøvrig.

Alt dette er jo helt riktig. Kanskje for første gang ser vi noe som ligner en slags realisme når det gjelder uttalelser fra offentlige personer på klimafeltet. For alt dette er faktisk usikkert.

I departementets presentasjon ser vi altså usikkerhet i tre ledd, og dette er nye toner fra et departement som alltid veier sine ord på gullvekt. Aner vi her en forsiktig tilbaketrekning fra tidligere bastante politiske synspunkter? Forsøker departementet nå å skaffe seg ryggdekning mot det stadig økende fokus på vitenskapelig usikkerhet som vi nå ser i internasjonal klimaforskning?

Kan vi håpe på at det faktisk finnes individer innenfor Miljøverndepartementet som følger med på den internasjonale klimadebatten? Det har ikke vært tegn til slike tendenser tidligere, så forhåpningene er fortsatt nokså lave. For å si det mildt.

Men at usikkerheten innenfor forskningen i det hele kommer til uttrykk setter vi pris på.

Orkanforskeren Judith Currys blogg Climate Etc kan anbefales for de som ønsker å undersøke denne vitenskapelige usikkerheten nærmere.

“Dette har vi jo sagt hele tida”, vil representanter for Miljøverndepartementet sikkert si, “vi visste jo at det var usikkerhet”, men det er langt ifra riktig, for Departementets ulike sjefer har konsekvent uttalt seg i langt mer kategoriske ordelag, for ikke å si fundamentalistiske ordelag, de siste 20 år. Dette er godt dokumentert, for å si det forsiktig.

Ikke minst husker vi Gro Harlem Brundtlands berømte uttalelse: Det er umoralsk å tvile!

Men nå ser vi altså tvilen begynne å krype inn, selv i Brundtlands eget  første departement: Miljøverndepartementet.

Klimatilsynet noterer en liten seier for den pragmatiske tvil og nok et tap for den blinde dogmatismen.